Jeg synes de mer ekstreme venstrekreftenes ordbruk om velferdsprofitør er forkastelig og er svært uenig i begrepet. Folk som ikke har jobbet i næringslivet er de største kritikerne. Graden av skråsikkerhet stiger ofte omvendt proporsjonalt med innsikten i en sak, slik tilfellet er med Manifests Ida Søraunet Wangberg. I Dagsavisen forsøker hun å omtale seriøse bedrifter med forakt mellom linjene.
For hvor skal grensen trekkes for å få lov til å tjene penger? Melk? Barnegrøt? Bleier? Mat? Hvorfor skal noen tjene penger på noe så grunnleggende som mat? Eller sko? Eller forfattere som lager gode skolebøker, hvorfor skal de få godt betalt når noen andre kan skrive dem dobbelt så billig? Er man profitør hvis man klarer å drive en tjeneste billigere enn tidligere ved bruk av annen logistikk og hjelpemidler, eller er det bedre å bruke pengene på dødtid, ventetid og småfeil? Skal entreprenører som bygger barnehager, skoler, omsorgsboliger, rådhus og statlige bygg nektes å få overskudd på byggevirksomheten eller plikt til å refundere overskudd?
Hvis man har et godt arbeidsmiljø med god ledelse blir det ofte lavt sykefravær og fornøyde ansatte. Det genererer oftere overskudd, enn høyt sykefravær, dårlig arbeidsmiljø og dyre vikarutgifter. Er man profitør hvis man sparer penger på godt arbeidsmiljø og supersnill hvis man bruker opp alle pengene på dårlig arbeidsmijø?
Kommuner krever at bedrifter som skal levere tilbud må være solide. Ofte er det minimum krav til kredittverdighet på A. For å oppnå kravet må man ha ryddig økonomi som gjerne betyr overskudd. Og da blir man uglesett av deler av venstrekreftene i samfunnet. Det er rett og slett absurd og uanstendig.
At Rødt og SV bruker utdatert klasseretorikk for å overgå hverandre i sin beskrivelse av private aktører er ikke bekymringsfullt. At de påvirker styringspartiet Arbeiderpartiet, KrF og MdG gir grunn til bekymring. Det handler ikke om at alt skal være 100 % privat eller 100 % kommunalt. Jeg tenker at driver man en godkjent virksomhet, har ordnede arbeidsbetingelser og betaler skatter/avgifter når man skal så bør man kunne gi tilbud som det er behov for. Vanadis Velferd er medlem av NHO og tilbyr ordnede betingelser.
Overskudd er hverken skummelt eller umoralsk. Det er en forutsetning for trygge arbeidsplasser og skatteinntekter til stat og kommune og er nødvendig for å få finansiering i bank for lån til investeringer og for at leverandører har tiltro at de får betalt. Det er derfor allment akseptert at de som er villige til å ta sjanser og investere, får beholde overskuddet hvis det går bra. Samtidig tar fellesskapet en andel av gevinsten hvis de lykkes, gjennom skattelegging og nye arbeidsplasser. Dersom staten skal kreve tilbake hele eller deler av overskuddet ett år, skal man da finansiere et eventuelt underskudd året etterpå?
I dag er det slik at mange ikke får den hjelpen de trenger eller ønsker av kommunene. Mange opplever at tiden ikke strekker til, at tjenestene er svært rigide, begrensede og lite fleksible, at svært mange ulike ansatte er innom i løpet av en uke og noen misliker prosessen de må gjennom for å bli godkjent av kommunen for å få hjelp. Alle kommuner selger tjenesten praktisk bistand til de som får dette godkjent. Vi vet at folk ønsker mer hjelp enn de får, de ønsker å bestemme selv når oppdraget skal utføres og de ønsker selvsagt å bestemme hva som skal gjøres i den tiden de betaler for.
I alle kommuner er pleie- og omsorgssektoren den største budsjettposten med over halvparten av kostnaden. Veksten i hjemmebaserte tjenester er en ønsket utvikling fordi alle ønsker at folk skal bo hjemme lengst mulig. Kommunene vil ikke makte å gjøre all jobben selv. Vi trenger et mangfold av arbeidsgivere for å få flere ansatte, flere læreplasser og praksisplasser gjennom attføringsbedriftene. Jeg tenker at eldreomsorg trenger alle som er villig til å jobbe med det. Også private.
Da jeg startet yrkeslivet etter studiene i 2000 ønsket jeg å jobbe med noe samfunnsnyttig som jeg kunne være stolt av og kombinere med mitt politiske engasjement. Å jobbe med å etablere barnehager, reise hele landet rundt for å lete etter og kjøpe tomter til barnehager, jobbe med reguleringsplaner, grunneiere, utbyggere og kommuner var veldig givende. Å se gleden til foreldre som sikret seg barnehageplass og til ansatte som fikk jobb i barnehagene var til stor inspirasjon. Ubebygde tomter som ble omgjort til samfunnsnyttig virksomhet og ble nye møtepunkt i lokalmiljøet. Min opptelling viser at jeg etablerte ca 150 barnehager for Trygge Barnehager, 10.000 barnehageplasser og over 2.000 arbeidsplasser. For ikke å glemme at disse barnehagene ble bygget av en rekke håndverkere.
I valgkampen 2009 fikk jeg ikke seks uker fri med lønn fra arbeidsgiver, slik Manifest udokumentert påstår. Jeg slapp kontortid og oppmøteplikt på kontoret. Jeg gjorde en rekke arbeidsoppgaver daglig i disse ukene, men oppgaver som kunne gjøres hvor som helst fra. At jeg i ettertid takket min arbeidsgiver for at de i ni år la forholdene til rette at jeg kunne drive med lokalpolitikk på fritiden og delvis på dagtid i tillegg til full jobb skulle bare mangle. Trygge Barnehager var en fantastisk arbeidsplass med gode kolleger, dyktige ledere og aktive eiere.
Det gjorde at jeg brukte noe tid etter at jeg ikke ville ta gjenvalg til Stortinget for å finne ut hva jeg ville jobbe med. Jeg fikk mange spennende tilbud, men jeg følte fortsatt at jeg ønsket å kombinere samfunnsengasjementet mitt med en bedrift som ville satse innenfor å gjøre hverdagen bedre for mennesker. Da jeg fikk tilbud om å være med å starte Vanadis Velferd som første ansatt takket jeg ja. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag og synes det vi gjør er veldig viktig.
Det blir som professor Ola Kvaløy skriver i Dagens Næringsliv 16.08.18 «Vel må private bedrifter ta samfunnsansvar og skape mening rundt virksomheten sin, men blir det for meningsfullt, som å skape velferd for andre, da blir man velferdsprofitører».