Debatt

Oppskrift på høyrenasjonalisme

Tilhengerne av det frie markedet er håndlangere for de som reiser nye murer rundt nasjonalstaten.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Før fotball-VM i 1994 ble landslagstrener Egil Drillo Olsen spurt om han var bekymret for Rune Bratseths kne. «Jeg er langt mer bekymret for markedsliberalismens frammarsj i Europa», svarte Drillo. Bratseth ble operert, og ledet Norge til VM i USA. Men hvordan gikk det med markedsliberalismen i Europa?

Den europeiske fagbevegelsens forskningsinstitutt ETUI gir hvert år ut en rapport om tilstanden i det europeiske arbeidslivet, «Benchmarking Working Europe». Rapporten er dyster lesning, og det har den vært i noen år nå. Arbeidsløsheten har bitt seg fast på et skyhøyt nivå, særlig blant de unge, og store deler av arbeiderklassen er blitt fattig. Til tross for mye snakk om å styrke unionens «sosiale dimensjon,» legger flere av de toneangivende institusjonene i EU stein til byrden. I den siste rapporten heter det for eksempel at «nasjonale kollektivavtaler får fortsatt liten støtte i EU-domstolen når den skal vurdere om tariffavtaler er forenlige med EU-retten».

Det deregulerte arbeidslivet har skapt et stort rom for høyrenasjonalistiske krefter, og mye sinne og frustrasjon vender seg mot vandrende arbeidere fra andre land. Det gjelder også Sveits, som i likhet med Norge ikke er medlem av unionen, men som likevel er integrert i det europeiske arbeidsmarkedet. Akkurat som oss har de en stor arbeidsinnvandrerbefolkning, og de har klart å forsvare mange av rettighetene arbeidsfolk vant i etterkrigstida. Men også i Sveits er høyrenasjonalistene på offensiven, og etter folkeavstemningen som endte med et knapt flertall «mot masse-immigrasjon» i 2014 har det sveitsiske folkepartiet gått inn for et kvotesystem for arbeidsinnvandring.

Forslaget har møtt sterk motstand fra fagbevegelsen, som sammen med en rekke europeiske fagforeninger, politikere og forskere for noen uker siden publiserte et opprop i avisene Tages-Anzeiger, Le Temps og Corriere del Ticino, under overskriften «Beskytt lønningene, ikke grensene!» I oppropet tok de til orde for «folks frie bevegelighet og sterke arbeiderrettigheter, mot den nyliberale markedsideologien og fremmedfrykt.»

Oppropet rettet seg imidlertid ikke først og fremst mot høyrenasjonalistene, men mot EU-kommisjonen. I lengre tid har EU nemlig øvd press på Sveits for å avskaffe de såkalte «flankeringsforanstaltningene», som er en tiltakspakke mot sosial dumping. Den består blant annet av en ordning der bedriftene må betale et depositum for eventuelle lønnskrav fra utstasjonerte arbeidere, og er viktig for fagforeningene. «Den pågående kampen mot det nasjonalistiske sveitsiske folkepartiet og deres initiativ for å avskaffe arbeidernes frie bevegelighet, som truer hele forholdet mellom Sveits og EU, kan ikke vinnes dersom lønnsbeskyttelsen blir svekket etter press fra EU,» heter det i oppropet.

Sveitsisk fagbevegelse er trolig Europas mest internasjonale arbeiderbevegelse. I forbundet Unia, som blant annet organiserer bygnings- og industriarbeidere, er over halvparten av medlemmene utenlandske statsborgere. Arbeidsinnvandrerne er en integrert del av forbundets medlemsdemokrati og organisasjon, med egne strukturer og faglige sekretærer for de ulike språkgruppene.

Sveitsisk fagbevegelse var lenge ganske konservativ, og arbeidet for en restriktiv innvandringspolitikk som skulle holde de utenlandske arbeiderne ute og begrense tilbudet på arbeidskraft. Bygnings- og trearbeiderforbundet var det første forbundet som brøt med denne tradisjonen. På 1960-tallet innså de at innvandrerne uansett kom til å være en del av det sveitsiske arbeidslivet, enten det var som illegale immigranter eller på lovlig opphold.

Ettersom det var nærmest umulig å organisere arbeidere som levde i frykt for å bli kastet ut av landet, valgte de en organiseringsstrategi basert på arbeidernes rett til å fritt reise inn og ut av landet. I dag utgjør utenlandske arbeidere omtrent en fjerdedel av den sveitsiske befolkningen, og hele 65 prosent av bygningsarbeiderne. Organisasjonsgraden i byggebransjen er ifølge Unia likevel mye høyere enn i Norge, med om lag 52 prosent av arbeiderne organisert.

En av de vandrende arbeiderne som organiserte seg var Vasco Pedrina, som senere ble forbundsleder i Unia. I en artikkel i fagforeningstidsskriftet CLR News framhever han to strategier som avgjørende for forbundets suksess. Det ene var at de tidlig ansatte statsborgere fra opprinnelseslandene i fagforeningene. Det andre var at de opprettet egne organisatoriske strukturer for vandrende arbeidere. Slik ble arbeidsinnvandrerne aktive medlemmer, som etter hvert også tok plass i styrende organer på alle nivåer av organisasjonen.

Erfaringene er siden blitt overført til nye grupper innvandrere. Da jeg i forrige uke snakket med en av forbundets portugisiske organisasjonsarbeidere, Marília Mendes, fortalte hun at de blant annet har opprettet egne grupper for polske, albanske, tyske og tyrkiske medlemmer. I dag er fem av ni medlemmer i Unias ledelse såkalte «secondos», annengenerasjonsinnvandrere, og omtrent halvparten av forbundets ansatte har innvandrerbakgrunn eller dobbelt statsborgerskap.

At Unia må bruke kreftene sine på å bekjempe initiativer fra Brussel framfor å slåss mot høyrenasjonalistene, er betegnende for den tillitskrisen EU opplever blant arbeidsfolk i Europa. Tiltakene Sveits har innført burde tjent som en inspirasjon både for Norge, andre europeiske land og EU selv: I stedet for å bli behandlet som et hinder burde de blitt sett som en forutsetning for fri bevegelse. Likevel presser altså EU-kommisjonen på for at økt markedsadgang skal ha fortrinn foran lokal lønnsbeskyttelse. Slik blir det vanskeligere for Unia å forsvare arbeidernes rettigheter – og slik blir trolig enden på visa at enda flere av medlemmene deres stemmer på det sveitsiske folkepartiet ved neste korsvei.

Mer fra: Debatt