Er det én sak #metoo-oppgjøret har lært oss er det at ingen bransjer er fri for seksuell trakassering. Det er et strukturelt problem som gjelder hele arbeidslivet. Det er derfor ikke overraskende at vi får historier også fra fagbevegelsen om omfattende trakassering, maktmisbruk og grove krenkelser.
«Så grep han meg, løftet meg fra gulvet og holdt meg så hardt at jeg nesten ikke fikk puste. Han insisterte på at jeg skulle bli med på rommet hans», forteller en tillitsvalg eller ansatt i fagbevegelsen.
En annen forteller om da hun i starten av 20-årene deltok på et årsmøte i en stor fagforening der det var mest menn: «Allerede under middagen satt alle rundt mitt bord og diskuterte kroppsdelene mine, en faktisk diskusjon om hva de likte best – som om jeg ikke var til stede engang. Jeg har sjelden følt meg så objektivert og regelrett partert. Du er ikke et menneske i en sånn setting, bare underholdning».
Disse sitatene er hentet fra 20 historier fra norsk fagbevegelse, som følger et opprop mot seksuell trakassering, signert av 736 kvinnelige ansatte og tillitsvalgte i de fire hovedsammenslutningene, inkludert flere sentrale personer, som tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, nåværende LO-nestleder Peggy Hessen Følsvik og Unio-leder Ragnhild Lied.
Det er et velkjent bilde fra arbeidslivet som tegnes gjennom historiene. Om rå maktmisbruk fra menn i posisjoner, ofte mot yngre kvinner. Som det oppsummeres i en av historiene: «Som tillitsvalgt og ansatt i fagbevegelsen har jeg opplevd og sett mange kvinner bli trakassert på det groveste. Vanligvis av godt voksne mannfolk. Jo eldre, jo mer vulgære. Samtlige har vært valgt eller ansatt på et høyere nivå i fagbevegelsen».
Det er ingen stor hemmelighet at seksuell trakassering er et problem også i fagbevegelsen, og som LO-lederen sier i Aftenposten er det ingen grunn til illusjoner om at det er bedre eller verre her enn på andre arbeidsplasser.
Det er samtidig knyttet noen forventninger til fagbevegelsen, noen av de viktigste kvinnekampene er blitt kjempet nettopp gjennom fagbevegelsen.
Det er derfor forstemmende når de seks kvinnene som har jobbet med oppropet #ikketilforhandling forteller om motstand i egne rekker. Det som burde ha blitt bejublet av alle som ønsker en sterk fagbevegelse, skal ha endt i møter med bekymrede ledere og telefonsamtaler med folk høyt oppe i systemet som har ønsket kontroll på innholdet. Dette i en fagbevegelse som skal verne om varslere og være førstelinjen for folk som opplever overgrep og maktmisbruk i arbeidslivet.
Hovedtillitsvalgt Stine Westrum i Fagforbundet forteller til Aftenposten at alle de seks har fått kritiske spørsmål om hvorfor de går løs på sine egne. «Vi i fagbevegelsen har tradisjon for å stå sammen i fellesskap og i kampen, og det er en redsel for at vi kan gjøre noe som kan ramme våre egne», sier hun.
At dette oppleves som et svik, slik en av de seks uttrykker det, er ikke akkurat overraskende. Taushet rundt dette kler ikke en arbeiderbevegelse som skal kjempe for et bedre arbeidsliv. Redsel for et slikt oppgjør er dessuten misforstått. Det er ingen trussel mot fellesskapet og fagbevegelsens slagkraft. Tvert imot. Som Westrum påpeker har det siden tidenes morgen vært en kamp for at kvinner skal ta samme plass som menn i fag- og arbeiderbevegelsen. Et oppgjør med en ukultur som begrenser kvinnenes frihet, skriver seg inn i denne kampen. Det svekker ikke fagbevegelsen, det styrker den. Å legge lokk på dette vil være å la den skjeve maktbalansen fortsette, stikk i strid med alt denne bevegelsen står for. Slike oppgjør gjør dessuten at mange ser sammenhenger de tidligere ikke har sett, nettopp derfor er de så viktige.
En kartlegging Dagsavisen gjorde blant LO-forbundene i november, viste at det de siste fem årene var registrert minst ni tilfeller av seksuell trakassering. Flere forbund understreket at det kunne være mørketall, og at saker ikke nødvendigvis blir registrert sentralt, men håndtert på lavere nivå. At det er mørketall er det ingen tvil om, men selv om enkelte saker håndteres på lavere nivå bør også LO spørre seg om de sliter med den samme taushetskulturen rundt seksuell trakassering som er avdekt andre steder.
Tidligere nestleder Tone Faugli i Fellesorganisasjonen sier i Aftenposten at hun som ung tillitsvalgt ble advart mot navngitte mannlige tillitsvalgte, og at seksuell trakassering ofte ble unnskyldt med at «han er bare sånn». I en av de anonyme historiene heter det at «det finnes endeløse historier som bare besvares med ’sånn har det alltid vært’ og ’han er alltid sånn når han drikker’. En utrolig passiv holdning i en så progressiv bevegelse».
Lignende bortforklaringer av menns trakassering har blitt brukt gjennom alle tider, den har gjort det mulig for de samme mennene å fortsette som før, fordi det ikke har fått konsekvenser. Slik bygges dessuten den taushetskulturen som nå må brytes ned.
Hvordan fagbevegelsen takler dette handler ikke bare om å sikre friheten til tillitsvalgte og ansatte i fagbevegelsen. Det handler om hva #metoo-oppgjøret skal bli på sikt, og hvilken rolle fagbevegelsen skal spille i det. Det er behov for å løfte oppgjøret videre, det må jobbes strukturelt, ikke minst på områder der folk ikke har hatt makt til å ta opp slike saker.
I tillegg til at fagbevegelsen er i førstelinjen for folks interesser på arbeidsplassene, skal fagbevegelsen være et verksted for utvikling av progressiv politikk for arbeidslivet. Det gjelder også i kampen mot seksuell trakassering. Men skal fagbevegelsen ha den troverdigheten og tilliten som trengs for å ta en lederrolle i denne arbeidslivskampen må den også ta et oppgjør med ukultur i egne rekker.