ISILs herjinger og overgrep ryster oss, mens vi overser at Assads regime fortsatt står for brorparten av overgrepene mot sivilbefolkningen. Om vi ignorerer syrernes legitime krav om frihet og menneskerettigheter, står vi i fare for å svikte det syriske folket. Støtte til de demokratiske kreftene i Syria må være en del av løsningen. I midten av mars er det fire år siden folkeopprøret startet i Syria, som en kamp for demokrati mot et av de mest brutale og totalitære regimene i Midtøsten. Regimet møtte demonstrantene med massearrestasjoner, drap og omfattende brutalitet. Etter to måneder ga deler av opposisjonen opp ikkevoldslinjen og siden har volden i landet eskalert til full borgerkrig.
De humanitære konsekvensene av konflikten er hjerteskjærende. Så mange som 200.000 er drept, og FN anslår at nærmere 10,8 millioner har behov for humanitær hjelp inne i Syria. Stadig ødelegges nye boligområder, skoler og sykehus, forsyningen av rent drikkevann er truet, flere områder mangler elektrisitet, mat og medisiner. Sivilbefolkningen er massivt traumatisert etter år med luftangrep og bruk av primitive tønnebomber mot boligområder i tettbygde byer. Siden den Islamske Staten i Irak og Levantens (ISIL) storoffensiv i Irak fjor sommer har ekstremistgruppens brutalitet rystet verden. De kontrollerer store områder i Irak og Syria og er verdens best utrustede terrororganisasjon med kontroll over sentrale transportårer, oljeproduksjon og byer.
Deres forfølgelse av annerledestroende og minoriteter har karakter av folkemord. ISIL med sitt internasjonale nettverk utgjør en trussel mot oss alle. Derfor har kampen mot organisasjonen skapt et nytt omdreiningspunkt for politikken i Midtøsten. Da er det viktig ikke å glemme at for å oppnå en løsning på konflikten som tjener folket i Syria, må demokratiske krefter og sivilbefolkningen konfereres, og de må støttes så de blir sterke nok til å kunne utgjøre et reelt alternativ til ISIL og Assad.
Årsaken til opprøret i Syria er å finne i 50 år under et knallhardt, blodig, undertrykkende regime. Menneskerettighetssituasjonen i Syria har alltid vært alvorlig, og grupper som ikke var lojale mot regimet er blitt utsatt for massive overgrep. For syrerne utgjør Assad-regimets tønnebomber, tanks og luftangrep fortsatt en vel så stor trussel som de makabre metodene til ISIL. Samtidig som det ble meldt at den jordanske piloten Muaz Kassasbeh ble brutalt brent til døde av ISIL, meldte Syrian Network for Human Rights (SNHR) at 1.353 personer var drept i Syria i januar. Av dem var 883 sivile som ble drept av regjeringsstyrkene. SNHR har dokumentert at i samme måned døde 64 personer under tortur i regimets torturkammer. Human Rights Watch har så langt dokumentert 27 tortursentre i Syria. Ifølge Violence Documentation Center har godt over 50.000 aktivister blitt arrestert av regimet siden konflikten begynte. Den politiske syriske opposisjonen utenfor Syria har sitt hovedsete i Istanbul og opptrer fortsatt ikke samlet, preget som den er av regionale og internasjonale aktører som søker å fremme egne interesser gjennom opposisjonen.
Deler av opposisjonen søker dessuten forhandlinger med regimet framfor eksil og motstandskamp. De kurdiske områdene i nord-Syria har valgt en tredje vei og erklært selvstyrte kantoner under navnet Rojava. Likevel er det den siste tida trekk som tyder på økt samarbeid på bakken inne i Syria. Samarbeidet mellom den syriske og den kurdiske opposisjonen har ført til at ISIL nå langsomt drives tilbake i nord-Syria. Opposisjonskreftene i Syria hadde helt fra starten av dårlige forutsetninger for å lykkes, med små ressurser, lite kontroll over den eskalerende situasjonen inne i Syria og lite erfaring med internasjonalt diplomati. Det internasjonale samfunnet har ikke gitt nok støtte til disse aktørene, verken politisk eller økonomisk. Ettersom ISIL har vunnet stadig mer terreng i Syria, har man mer eller mindre vendt opposisjonen ryggen.
Det internasjonale samfunnets manglende støtte er også et svik mot de mange som ofrer livet sitt hver dag for et bedre Syria. Norsk Folkehjelp jobber tett med mange av disse, og ser hvilket mot det krever. Mens krigen raser er det hundrevis av skoler og sykehus som fortsatt holder det gående ved hjelp av frivillig innsats. I opposisjonskontrollerte provinser sørger lokale råd for elektrisitet og brød til innbyggerne sine. Når bombene faller, rykker frivillige hjelpemannskaper ut og drar skadde og drepte ut av ruinene, uavhengig av hvor ofrene befinner seg på den politiske skalaen. Militære ledere i de ulike fraksjonene i den syriske motstandskampen underviser i dag sine medsoldater i internasjonal folkerett. Syriske journalister risikerer livet sitt for å rapportere om det som skjer i landet. For ikke å snakke om de sivile i ISIL-kontrollerte områder som med protester og væpnet kamp har motsatt seg de ekstreme islamistenes frammarsj, og som nå lider under ISILs brutalitet. Den heroiske kampen for å drive ISIL ut av Kobane, der kvinner kjempet i første rekke, har hatt en enorm symbolkraft og ser ut til å ha skapt basis for økt samarbeid på tvers av politiske skillelinjer i nord-Syria. Dette er menneskene som i mye større grad må bli hørt når vi nå leter etter løsninger for å få en slutt på den katastrofale situasjonen i Syria. Alle politiske initiativ må utvikles i konsultasjon med de demokratiske kreftene på bakken, i sivilsamfunnet og de ulike delene av den politiske opposisjonen. Uten dette vil vi ikke finne en bærekraftig løsning på konflikten. Vi kan ikke la trusselen fra ekstreme islamister gjøre at vi glemmer hva opprøret i Syria egentlig handlet om: Protest mot et av verdens mest undertrykkende regimer, og kamp for frihet.