Jeg avsluttet gårsdagen med å se på «Jeg mot meg» på NRK nett-tv, og jeg starter dagen med å se de resterende episodene.
Jeg legger begeistret ut om den nye dokumentarserien til romkameratene: «Dette er det viktigste programmet fra NRK de siste ti åra, folkens!» Jeg blir så grepet av historiene til de involverte, bekymringsrynka mi vokser, jeg feller en tåre og faller nærmest i staver over min manglende mulighet til å delta i samtalene deres, bidra på et vis, sette ord på det uutsigelige.
Inni meg brenner et ørlite håp om at en av dem er nøyaktig som meg. Og det er de jo, på samme tid som de ikke er det. For noen måneder siden fikk jeg diagnosen bipolar lidelse (type 2) og så å si alle brikkene falt på plass.
Helt siden jeg var 19-20 har mistanken vært der – at det har vært noe i ulage, en roterende men konstant storm i hodet – og på ulike tidspunkt i løpet av disse åra har jeg til og med diagnostisert meg selv med lidelsen. Men så har det skjedd ting, voldsomme brudd, bytte av studier, jobber, som har skjøvet følelsen lenger og lenger bakover.
Trodde jeg.
I all realitet har jeg bare lukket øynene, utsatt det store svalestupet, skjøvet de store følelsene foran meg og stått i veien for min egen utvikling, framgang, progresjon, kall det hva du vil. Det har hjulpet å skrive. Skrivingen har vært min skytsengel siden ungdomsskolen. Det har også gitt meg en slags dokumentasjon over egen tilstand: Fra jeg var 19 begynte tekstene å endre seg. Da jeg for et par dager siden gikk tilbake og leste over fabuleringene fra denne tida, ble det så tydelig. Det var her, tenkte jeg. Her begynte berg-og-dalbanen.
Bipolar lidelse type 2 er den såkalt milde varianten. Den hvor de oppstemte fasene ikke er direkte maniske, som karakteren Nenne i «Unge lovende» eller Carrie i «Homeland», men fortsatt oppsiktsvekkende. Type 2 er preget av mer regelmessige depresjoner, dypp i det mørke vannet. I de oppstemte fasene er jeg forelska. Jeg finner ikke noe bedre ord for det – jeg er forelska i livet, jeg danser på kjøkkenet og synger «Con te partiro» i dusjen (kan ikke et kløyva ord italiensk, men teksten sitter!).
Det er en særegen lykke som gir meg så utrolig mye, det er i disse periodene jeg kan prestere som jeg forventer. Det kan bli slitsomt for andre, klart det kan, og det prøver jeg å ta hensyn til. Men likevel: Alt er så jævlig, fordømt bra. Ingenting har forandret seg, men faen heller, som jeg elsker dette livet. Jeg er «Unstoppable» som bipolare Sia synger i sin nyeste banger.
Men så kommer en ny bølgedal.
Selvfølgelig, det ligger jo i selve definisjonen av ordet «bipolaritet». Det er fra 0-100 på to sekunder, men også fra 100-0 på samme tid. Noen ganger prater jeg masse og engasjert om samfunnsproblemer og store ideer til folk som strengt tatt ikke bryr seg, og blir frustrert. Kom igjen, a! Hvor er engasjementet, folkens? Er jeg den eneste som ser dette her? Er det ingen andre som ser at de såkalt «normale» er avviket, at det er vi som er genuine og kompromissløse i vår væren som er de normale? At de som går rundt i de jævla skallene sine og tilsynelatende mestrer tilværelsen, er de som absolutt ikke gjør det? Hvorfor er dere så fordømt lukka mot verden?
Jeg ruser meg på den totale hudløsheten, er et åpent sår mot en feig og inneslutta virkelighet. Og deretter våkner jeg opp i mitt eget skall. Jeg køler på med voks i håret, tar på meg den fineste skjorta, blir et vandrende eksempel på de to store S-ene: Stabil og Samlet. Gjør det som må gjøres. Går med rolige steg fra det ene stedet til det andre, fyller ut skjemaer og tar telefoner. Leser i 45 minutter før jeg tar en pause på 15 minutter, man har tross alt bare kognitiv kapasitet til å konsentrere seg i tre kvarter. Det er så ulidelig kjedelig, men det er bare midlertidig, tenker jeg. Akkurat som alt annet.
På samme tid er det en styrke i det, forteller jeg meg selv. Før i tida, før vi klistra diagnoser på alt og alle, var den bipolare kjent som «den kreative personlighet». Det lyder unektelig bedre. Og det er en sannhet i det også. Jeg vil ikke glorifisere lidelsen, og jeg understreker nok en gang at jeg har den milde varianten, men de konstante vekslingene mellom lys og mørke gir et slags perspektiv. Det er som om man er bedre disponert for å ha to tanker i hodet samtidig. Som om man har fått en psykologisk disposisjon til å unnslippe den enfoldigheten som så mange av oss frykter. Men det kommer selvfølgelig med sin pris.
Og der vil jeg egentlig avslutte. Det sier seg selv at en psykisk diagnose har sin pris. Det som derimot ikke sier seg selv, er at noen av dem også bærer med seg fordeler. Den positive psykologien er på fremmarsj: Hva med å fokusere på fordelene ved et problem, snarere enn ulempene, spør de. Som at enebarn ikke blir ensomme uten søsken, men kompenserer ved å etablere nærere vennskap. Som at oss med usikkert tilknytningsmønster raskere knytter oss til folk nettopp fordi vi er mer usikre.
Som at to mennesker med ulike problemer har mye lettere for å forstå og hjelpe hverandre. Dét er verdt å skrive i margen. Dét er verdt en påminnelse.
Kom igjen a, folkens!