Debatt

Opp i røyk

Hvis vi skal dømmes ut fra hvordan vi behandler våre svakeste, ligger vi ikke særlig godt an.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Men røyken? Den har du råd til oppi alt dette?» Slik lyder en typisk kommentar på Dagsavisens Facebook-side etter at vi skrev om Ragnhild Elisabeth Stensholt. Hun er én av 70.000 uføre på minstesats. Hver eneste dag merker hun innstrammingene i trygda på kroppen. Hennes anliggende var å fortelle hvor hardt kuttene rammer for enslige uføre. Hun har råd til middag én dag i uka. Den siste kinofilmen hun så med datteren var «Avatar» i 2009. Frisør har hun ikke råd til. Hun bruker barbermaskin i stedet.

Vel vitende om at det kom til å resultere i kjipe meldinger og moralske pekefingre, valgte hun likevel å stå fram hos oss for å fortelle hvor blytungt det er å være blant de aller fattigste i den moderne, norske velferdsstaten, der det kuttes i trygda og gis skattelette til milliardærer – inkludert milliardærer som er rike fordi de har arvet et tobakksimperium.

Stensholt hører ofte at de uføre er «giddaløse snyltere» når hun er ute blant folk. Til Dagsavisen sa hun at «man hører ting som «Jasså, du er ute og koser deg, du har råd til det?»». Randi Sejer, som står bak Facebook-gruppa «Uføreopprøret», forteller at «det er utrolig mye stygt som skrives om uføre. Jeg har selv fått erfare det når jeg har ytret meg i offentligheten. All hetsen bidrar til å stigmatisere de uføre ytterligere. Det er helt vanvittig hva folk får seg til å skrive».

I Dagsavisens sak er Stensholt fotografert mens hun røyker. En filtersigarett, til og med. Huttetu. Vi i avisen kunne sikkert ha droppet bildet. Men det er vanskelig å forstå hvorfor man skal pynte på virkeligheten for å tekkes raseriet til fordomsfulle moralister. Ja, fattige folk røyker. Det er knapt noen sensasjon. Karakterbristen ligger ikke i Stensholts bruk av nikotin, men hos dem som mener de har rett til å sette seg til doms over folk som er mer utsatt enn dem selv. De som føler seg berettiget til å synse om hva de aller fattigste i samfunnet gjør med de få kronene de rår over. Hva hvis Stensholt hadde hatt et kjæledyr? Eller spiste sjokolade? Dersom hun hadde arvet et smykke, ville hun ha rett til å beholde det, enn si bære det? Er det i orden at hun drikker vin, drar på ferie eller kjører bil? I det hele tatt: Hvor vondt og stusslig må en trygdemottaker ha det før smerten er på et akseptabelt nivå, og hun slipper å få pekefingre rettet mot seg?

De nedlatende og hånlige reaksjonene på Stensholts sigarett gjør at enda færre av dem som går på trygd tør å ytre seg offentlig. Dermed blir en marginalisert gruppe ytterligere marginalisert. Vi risikerer at den virkeligheten de lever i ikke blir en del av den virkeligheten vi diskuterer, ikke engang når det er valgkamp og en av de viktigste sakene er de økende forskjellene.

Reaksjonene på saken om Stensholt og hvordan hele debatten ble avsporet på grunn av en røyk, minner litt om holdningene man hadde til de fattigste på 1800-tallet. I en artikkel om statistikkens historie skriver Hege Roll-Hansen om statsøkonomen Torkel Aschehoug. En prinsippfast mann som mente at de fleste fattige ikke skulle få hjelp: «Han gjorde seg til talsmann for et avskrekkende fattigvesen: for de arbeidsføre fattige skulle det offentlige tilbudet være så dårlig at de foretrakk å holde seg unna – og på den måten bidra til økonomisk vekst». Dette er arbeidslinja på steroider. Eilert Sundt, som drev banebrytende forskning på Christianias fattigste, hadde også en tendens til å forklare de økonomiske problemene med ulike feil og mangler hos dem det gjaldt: «Husfaderens eller husmoderens eller begges dovenskab, skjødesløshet, kort: mangel paa ordens-sans – for ikke at antage grovere laster».

I et politisk klima der det snakkes bekymret og alvorstungt om utenforskap, sysselsettingsgrad og restarbeidsevne, er det fort gjort å glemme noe helt grunnleggende: Trygd er ikke et onde. Det er et gode. At folk kan gå på uføretrygd er bra – ikke farlig. Det river ikke ned samfunnet vårt at vi tar vare på hverandre. Det bygger det opp. Det er sivilisasjon. I stedet for å latterliggjøre politikere som sier at de vil fjerne fattigdommen, bør vi stille oss spørsmålet: Hvis poenget med en moderne velferdsstat ikke er å fjerne fattigdommen – hva skal vi med den da?

Ja, det finnes folk som snylter på trygda og som jukser til seg stønader. Akkurat som det finnes folk i arbeid som sluntrer unna og velstående mennesker som snyter på skatten. Det gir oss ikke rett til å dømme hele grupper. Folk som går på trygd gjør det fordi de er syke. Fordi de ikke kan jobbe. I saken om Stensholt står en passasje om hennes bakgrunn: «Som tenåring ble hun plassert i et fosterhjem – som ble alt annet enn en trygg havn. Senere bodde hun på ungdomshjem. 18 år gammel ble starten på voksenlivet sosialhjelp. I dag er hun diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som hun mener har direkte sammenheng med en rekke vonde opplevelser i ungdomsårene. Livshistorien er for lang og kompleks til å gå i detalj om alt hun har vært igjennom». Uten at det var hensikten, har saken om Ragnhild Elisabeth Stensholt avslørt et av de vondeste problemene i trygdedebatten. Det gir grunn til ettertanke. Spørsmålet vi sitter igjen med, er om det var så lett for regjeringen å kutte i trygdeytelsene nettopp fordi forakten for fattigdom og svakhet er så mye mer utbredt i det nyrike Norge enn vi liker å tenke på.

Mer fra: Debatt