Torsdag var det nøyaktig ti år siden operaen i Bjørvika åpnet. Bygget, det kunstneriske innholdet, den folkelige tilgjengeligheten, lokomotiv for byutviklinga, bredden, demokratiet – alt – har gått som entusiastene drømte om. Veldig lite har gått som vi kritikerne spådde. Det er forjævlig. «Operaen er kommet i forsvarsposisjon fra dag én», skrev jeg. Mer om meg senere.
Jeg husker veldig godt kommentaren jeg skrev i februar 2008. Da var det et par knappe måneder igjen til åpningen. Ingenting var på stell. Og det kan være greit å ta et lite tilbakeblikk på ståa den gangen: Pissgul marmor. Det var vel det eneste vi brydde oss om. Men det var et bredspektret sett av problemer operaen opplevde på sin ferd inn Bjørvika. Det var krangling om lokalisering, om finansiering, om arkitektur, om marmor, om ledelse. Det var gode dager for kulturjournalister med anlegg for syrlighet.
Det fulgte også et mageplask av et forsøk på å gi huset innhold som levde opp til innpakningen. Operaledelsen hadde måttet krype til korset og innrømme at de ikke ville rekke det de hadde lovet: Å huse verdenspremieren på det spesialbestilte stykket «Jorda rundt på 80 dager» i april.
«Åpningen av et praktbygg til 4,4 milliarder kroner vil bli et antiklimaks», skrev jeg. Og fikk for så vidt rett. Men det var et billig poeng i et 100-årsperspektiv.
Egentlig skulle operaen åpne et halvår senere. Men Statsbygg sto på og lovet bot, bedring og åpning allerede i april. Men det var for optimistisk, selv om hus, pissoarer og marmorplater var på plass. Det skortet på det tekniske. Operaen var ikke klar for den ambisiøse åpningen med egen, norsk opera. «Dessverre ble operasjefen for ivrig i tjenesten da han stolte på håndverkerne i Statsbygg. For ærgjerrig. For utålmodig. Simensen tok en kalkulert risiko. Han gamblet og tapte. Men det er vanskelig å se at det var nok i potten til at det kan rettferdiggjøres», skrev vi. Skrev jeg, men altså på oppdrag for Dagsavisen. Det er godt å finne dekning bak et stort vi når konklusjonen var så dum.
«Han vil bli husket for gul, italiensk marmor. Det er nesten så man syns synd på mannen», skrev vi. Og vi fortsatte: «Operaen er kommet i forsvarsposisjon fra dag én. Dens renommé ute i verden har fått en solid bulk, omfanget av skaden er vanskelig å anslå, og den hjemlige entusiasmen har kjølnet». Haha, så eventyrlig feil kan man ta. Så melodramatisk kan man altså være bak et tastatur. Solid bulk, ja.
Jeg (altså vi) syns det er fair i etterpåklokskapens vonde lys å slippe til nettopp Bjørn Simensen. For han var betydelig mer presis i sin analyse av operaen enn det vi (altså jeg) var. For Simensen hevdet: «Operaen i Bjørvika er ganske riktig kalt det største, og vi vil legge til – det viktigste – kulturbygget i Norge siden Nidarosdomen. Store ord, men de som nå besøker det fantastiske huset har få problemer med å forstå sammenligningen».
Til vårt eget forsvar kan det legges til at vi understreket at de fleste store operascener hadde blomstret etter katastrofale opptakter. Da Göteborg fikk sin opera i 1994 var det etter en rasende byarkitekt, en skuffet stjernearkitekt og en fullstendig omkalfatring av planene underveis, samt harnisk over program og dyp mistillit til kunstnerisk ledelse. I København lot man seg fullstendig overkjøre av en 90-årig erkemilliardær som plukket opp regninga, mens Operahuset i Sydney sto ferdig i 1973 etter 16 brutale år med krangling og skandaler. Den danske arkitekten Jørn Utzon ga opp midtveis og returnerte aldri til Sydney.