Det kan være en selsom opplevelse å gå i operaen i Oslo for tiden. Mitt inntrykk er at regissørene, mer eller mindre ubevisst, ikke er interessert i å nå ut til folk flest. Lager de forestillingene for hverandre og ikke for det vanlige publikum?
I utgangspunktet har jo de eldre operaene, med musikk av komponister som Mozart, Verdi, Puccini, store muligheter til å nå ut til mange mennesker, med sin vakre og fascinerende musikk. Men gang på gang kan det virke som om regissøren er besatt av tanken om å være nyskapende, på en måte som mange reagerer mot. Det viktigste er tydeligvis å lage en ny og annerledes tolkning, enten den er særlig smart eller ikke. Den superromantiske operaen «Den flyvende hollender» fra 1840, hvor en mystisk mann i en seilskute strander i en forrykende storm, ble for eksempel for noen år siden flyttet inn på et halvgammalt kontor. En virkelig dårlig idé! Og den impresjonistiske operaen «Pelleas og Melisande» fra 1895 ble nå nylig flyttet fra et skogslandskap inn i et sterilt sykehusmiljø. Samtidig kan publikum sitte der og lese teksten, ord for ord, og konstatere at den handler om noe helt annet enn det man ser på scenen.
Er det slik at dagens regissører forakter romantikk og skjønnhet og er redde for å være sentimentale? Men mange av de fineste operaene er faktisk ganske sentimentale. Det handler om hjerte og smerte. I de tragiske operaene dør gjerne hovedpersonene, mens de i de komiske operaene blir gift! Kan vi ikke få lov til å nyte dette? Å flytte handlingen til en annen tid og et annet miljø fungerer sjelden.
Selvsagt er det ikke noe galt i at en regissør er nyskapende. Nesten alle de populære operaene er over hundre år gamle, og spørsmålet bør vel da være hvordan man skal nå ut til dagens publikum. Hva med å lytte til musikken og de fargene og stemningen som ligger der? Musikken er tross alt det viktigste, og det som gjør at så mange operaer har overlevd til vår tid. I de nevnte operaene kunne man for eksempel latt seg inspirere av samtidig malerkunst, hvor musikk, farger og bevegelser kunne smelte sammen til en høyere enhet. Innenfor en slik tolkning er det store muligheter for virkelig å være nyskapende, og det på en konstruktiv måte. Det holder ikke å hevde at for eksempel handlingen i «Figaros bryllup» fra 1786 like gjerne kunne skjedd på Stovner i 1950. For det kunne den ikke!
Den samme typen kritikk rettes nå også mot formidlingen av billedkunst. Det virker som om gallerienes kuratorer og operaenes regissører er i ferd med å innta hovedrollen, til fortrengsel for de som har laget kunstverkene. Min erfaring er at representanter for denne eksklusive kunstverdenen, ofte avviser kritikken og ser den som håpløs. Dette er problematisk. Det bevilges enorme summer til kunstformidlingen, ikke minst til operaen. Desto viktigere er det å legge vekt på å nå fram til publikum. Ikke all kunst er lett å forstå for folk flest. Men når muligheten er der, bør man gripe fatt i den. Lytt til «Tårnarien» fra Tosca eller en av Figaros arier fra Mozarts opera, og jeg tror du vil forstå hva jeg mener.