Det er mye sant i det, og land over hele verden er på jakt etter oppskriften på raskere og bedre omstilling. Hvorfor er omstilling i arbeidslivet så vanskelig? Fordi vi ber om å endre livene til folk, så klart. Alle vil ha framskritt, men få ønsker å bli påført endring. Så hvordan skal vi få det til da?
Vi kan ikke forvente at folk aktivt bidrar til endringer som gjør livet deres dårligere. Trikset for å få til vellykket omstilling er selvsagt å sørge for det motsatte. At folk får det bedre enn før når omgivelsene endres. Det har vi klart i Norge. Det skyldes selvsagt at folk har hatt et godt alternativ når jobber har forsvunnet. Sysselsettingen har vært høy, kjøpekraften har steget og ferien har blitt lenger. Folk flest har fått seg ny jobb. Og de som ikke har fått det har blitt ivaretatt av velferdssystemet vårt. Vanskeligere er det ikke. Men jammen ikke enklere heller.
Det er en veldig viktig betingelse for den norske omstillingsevnen som får altfor lite oppmerksomhet. Den kollektive lønnsdannelsen. Forhandlingene mellom LO og NHO som sørger for at eksportindustrien har levelige rammer, at alle landets arbeidstakere får være med på lønnsveksten og dermed at lønnsforskjellene er små. I Norge koster en ingeniør ca. det samme som 1,5 fagarbeidere. Det betyr at vi har verdens billigste ingeniører. Det gjør det overkommelig for bedrifter med gode prosjekter å skaffe seg den kompetansen de trenger for å utvikle nye ideer. Det er bra for norsk innovasjonskraft. At fagarbeiderne er dyre gjør det på sin side lønnsomt å investere i ny teknologi. Det er også bra for norsk innovasjonskraft. Ingenting fremmer Norges omstillingsevne mer enn det faktum at vi har verdens høyeste laveste lønninger. Kollektive lønnsforhandlinger er en omstillingsmaskin.
Hvorfor drar ikke norske ingeniører bare til utlandet, da? Der lønningene for spisskompetanse er høyere? Og hvorfor tviholder ikke fagarbeiderne på de gamle oppgavene og protesterer mot endringer? Selvsagt på grunn av alt det andre Norge tilbyr i vår «all inclusive»-pakke. Goder som må kjøpes for stykkpris der ute. Utdanning, barnehager, en kraftfull politikk for full sysselsetting og et sosialt sikkerhetsnett. Summen av dette gjør det dessuten enklere for folk med gode ideer å starte for seg sjøl. I innovasjonsmiljøene er man på stadig jakt etter ulike mekanismer som kan ta ned risikoen for gründere. Risikodeling, matching av kapital og så videre. Det er viktig nok, men den mest effektive mekanismen for risikodeling er selve samfunnsmodellen vår. Den er dessuten en sivilisert måte å organisere seg på. Omstilling er jo ikke målet for samfunnet. Ikke høye overskudd eller lønninger heller. De er virkemidler. Målet for samfunnet er at folk skal få leve gode, trygge, frie liv. Da er det rimelig dumt å velge virkemidler som bidrar til det motsatte.
Kollektiv lønnsdannelse har framtida foran seg. For å kjøpe en robot trenger du bare kapital. Men for å drive den lønnsomt, trenger du kompetanse og forutsigbarhet. Over hele verden finnes det mennesker som er villig til å jobbe billigere enn vi gjør. Å konkurrere på lønn er en umulig oppgave. Men i digitaliseringens tid blir lønningenes andel av bedriftenes kostnader lavere. Dette favoriserer land med høye lønninger. Som Norge.