Illustrasjonsfoto.

Illustrasjonsfoto.

Vis bildetekst
Foto: Istock

Omsorgssvikt i statens regi

Denne uka kom den nye utgaven av Håndbok for helsestasjoner 0-5 år rykende fersk fra trykkeriet.

Psykolog Peder Kjøs skriver i sin nylig utgitte bok «Berøring» om kenguruomsorg. Om hvordan et spedbarn er innstilt på berøring og trenger det for å utvikle seg. For at barnet skal få denne stimuleringen, må foreldrene svare på barnets henvendelser. De må la seg berøre av barnets sårbarhet, og vekkes til å gi omsorg.

Denne uka kom den nye utgaven av Håndbok for helsestasjoner 0-5 år av Nina Misvær og Gunnar Oftedal rykende fersk fra trykkeriet. Jeg er dypt rystet som mor, som menneske, som sosialantropolog og som pedagog, over å kunne lese følgende:

«Barnelegen Berdnt Eckerberg (2012) hevder at barn har et medfødt behov for kontinuerlig kroppskontakt med mor og er skapt til å sove sammen med henne de første leveårene. Et slikt levesett passer dårlig inn i vår kultur, mener han, og oppfordrer foreldre til å lære barnet sitt å sove hele natten i sin egen seng, selv om det kan stride i mot barnets natur. Det vanskelige er at når barnet gråter om natten, må foreldrene overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet. Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien».

I essayet «Ensom vs. sosial søvn», Aftenposten Innsikt 11/2015, skriver filosof Christian Lysvåg om at hvordan vi innretter oss når vi skal sove, sier mye om hvem vi er, ikke bare som enkeltmennesker, men også som kulturer. Han viser til forskning som taler for at forholdene rundt søvnen kan ha stor betydning for hvordan vi utvikler oss videre i livet, emosjonelt, sosialt og kognitivt. Opprinnelig sov mennesker sammen fordi det ga varme og trygghet. For mange strider denne måten å sove sammen på mot normen om privatliv og et slags ideal om at natten er noe en skal mestre på egen hånd, som en del av en selvstendighetsprosess. Tradisjonen med å separere barn fra voksne om natten har vokst frem som en del av hva jeg vil hevde er et misforstått selvstendighetsprosjekt som bryter med rasjonell logikk. Trygghet er grunnlaget for selvstendighet, ikke motsatt. Foreldres frustrasjon omkring barn og søvnvaner i vestlige samfunn, er på et nivå som i seg selv viser det paradoksale i hvordan vi som familier innretter oss om natten. Når ungene ikke kan avslutte sin evinnelige vandring over i foreldrenes seng bør dette kanskje fortelle oss noe? Om man ser på menneskehetens sovevaner historisk og globalt, er det den modellen hvor alle ligger i separate rom, som skiller seg ut. Lysvåg viser til antropologiske studier på hvordan forskjellige kulturer sover, og funn som kan indikere at vestlige barn, som vanligvis sover alene, går glipp av noe så viktig som etableringen av visse typer samspill i hjernen, som samspillet mellom sanselighet og følelser. Dette settes i sammenheng med at barn som tvinges til å forholde seg til et strengt skille mellom den våkne verdens sanseinntrykk og den mørke stillheten på soverommet i ensomhet, kan utvikle generelle problemer med å regulere egen bevissthetstilstand i møte med stimuli. Dette kan vise seg i for eksempel konsentrasjonsproblemer, et fenomen vi stadig vekk problematiserer i vår samfunnsdebatt. De fleste barn i vår del av verden lærer seg å sove godt i ensomhet på barnerommet. Men vi skal vite at det ikke nødvendigvis er følelsesmessig omkostningsfritt å tvinge et barn til å akseptere denne måten å innrette seg på om natten.

Til magasinet «Foreldre & Barn» 12/2016, Norges største magasin for småbarnsforeldre, bekrefter Jill Byrnit, som er psykolog og har doktorgrad i evolusjonspsykologi, at det aldri fra naturens side har vært meningen at små barn skulle sove alene. «Du ser ikke noe annet pattedyr som lar barnet sitt ligge alene og sove, så når barnet ditt gråter reagerer han helt naturlig med å tilkalle noen som kan sørge for at han ikke ligger der helt alene». Som i heftet fra helsestasjonen advarer hun imidlertid foreldre mot å falle for fristelsen og imøtekomme barnets behov, fordi det er viktig å huske på hvilket samfunn vi lever i. «Dette et er et samfunn hvor barna våre fra en tidlig alder skal tilbringe de fleste av døgnets våkne timer uten den primære omsorgsgiveren, og hvor mor og far også trenger søvn fordi de skal gå på jobben og prestere hver dag.» Altså, her kan jeg strengt tatt bare snakke for meg selv, men takk og lov har jeg bevart nok kontakt med egen magefølelse til å kjenne, innihampen godt faktisk, at det ikke er gjeldende retningslinjer i mitt liv hun beskriver. Leseopplevelsen ga meg heller en klingende klar følelse av kulturforakt.

En gradvis utviklet kulturell konsensus basert på hensyn til samfunnets behov, fremfor enkeltmenneskets ve og vel, har en enorm makt hva angår å svekke vår kontakt med egen intuisjon. Når vi har kommet dit at vi av hensyn til samfunnsordningen oppfordres til å stå i mot impulsen om å imøtekomme vårt spedbarn, når det kaller på oss, så må det være åpenbart at det er i organiseringa av samfunnet kardinalfeilen ligger. Da vil jeg si det er på høy tid at vi hopper ut av hamsterhjulet, river av oss skylappene og søker å gjenoppta kontakten med vår egen dømmekraft. Når vi samtidig vet at psykiske lidelser i vårt samfunn er den mest utbredte folkesykdommen, så er det også åpenbart at det å oppfordre borgerne til å ta spedbarnets behov på alvor ville være et klokt sted å begynne, ut i fra et helhetlig samfunnsperspektiv.

Som den anerkjente psykologen Hedvig Montgomery skrev i en kronikk på Nrk Ytring 27/09.18 «Det står mange ubenyttede barnerom rundt omkring i Norge hver eneste natt. Og bra er det, de minste barna trenger nærhet til sine voksne, døgnet rundt. De klarer seg ikke alene, og de trenger å bli hørt og trøstet». Når det gjelder Håndboka for helsestasjoner så vil jeg på det sterkeste oppfordre både helsepersonell og foreldre til å bedrive «sivil ulydighet» til beste for barna og for fremtidens folkehelse.


Nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!