Debatt

Omsorgen som svikter.

Kan vi ta debatten ned et hakk, til det det dreier seg om? Det handler om babyer, og deres foreldre, og deres utrolig viktige, vakre og strevsomme hverdag. Og det handler om samfunnets aller viktigste investering for fremtiden: Investeringen i barnets første leveår.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har vært med å starte #permisjonsopprøret2019. Jeg hadde et brennende ønske om at historier og reaksjoner på tredelingen ble løftet ut i offentligheten, og tatt på alvor. Deretter har jeg bivånet noe av det viktigste og skjøreste vi har i vårt samfunn bli gjenstand for en polarisert debatt.

«Hvordan kan du være hendene?» spør jeg stadig foreldre, og peker på en tegning. Der er deres omsorg for barnet, deres trygge havn og base for utforsking fremstilt som to hender. Modellen kalles trygghetssirkelen, og bygger på tilknytningsforskning over flere tiår. Å «være hendene» handler om å se og imøtekomme følelsene og behovene til barnet så langt vi klarer, å «tone oss inn» på barnet der det er.

Til vordende foreldre vil jeg gjerne si, at det nå er tid for å dyrke all ro de kan skape for seg selv og babyen. Samfunnet er full av forventninger og idéer om den første tiden som presser på fra alle kanter. Men det vi vet er jo at de aller fleste foreldre har empatiske evner og instinkter utviklet gjennom vår evolusjon, som gjør oss gode nok, om vi får brukt disse evnene godt. Da må vi ha ro til å bli kjent med akkurat vårt unike barn, med sine signaler og personlighet.

Når vi stresser mye kan vi streve mer med å «være hendene». Vi kan bekymre oss sånn, at barnet møter en alvorlig, avstengt mine når de søker kontakt med oss. Eller vi kan ha bagasje med oss i egne liv som trigger oss i bestemte situasjoner. Terskelen for å bli sinte, å ikke se, å ikke forstå, blir lavere når vi både er søvnløse og stressa. Forskning viser at sosiale og økonomiske belastninger i familier øker risikoen for utrygg tilknytning mellom barn og deres foreldre. Utrygg tilknytning er igjen assosiert med blant annet psykisk uhelse og vansker i relasjoner. Når allerede sårbare familier utsettes for ekstra belastninger, øker også risikoen for at psykisk eller fysisk vold forekommer. Det er ikke slik at noen er voldsutøvere, og noen ikke. De fleste av oss har opplevd å selv skjønne at vi har gjort eller sagt noe krenkende ovenfor barna våre. Hvor ofte, og hvor voldsomt vi krenker barna våre varierer, og her spiller også vår livssituasjon inn.

Omveltningen, søvnløsheten og økt stress det første leveåret fører dessverre til at mange par skiller lag i denne tiden. Vi fagfolk står på for å støtte foreldre i denne tida, minne om at mange opplever første året som en tøff tid, og gi håp om at det vil bli mindre strevsomt etterhvert.

Når noen jeg snakker med har 6-7 måneder gamle barn, liker jeg komme med en liten ’advarsel’: Rett rundt hjørnet kan det komme en ekstra krevende periode for både den lille og de store. Babyen har nå akkurat etablert forståelsen av at ting og personer finnes, også når det er ute av syne. Når barnet så utvikler evnen til å bevege seg gjennom kryping, rulling og krabbing, slår kraftige instinkter inn. Babyen kan kjenne seg som «byttedyret på savannen», sier jeg, når deres primære omsorgsperson er ute av rekkevidde. Jeg forteller foreldrene at det kan tenkes kun den ene vil klare roe barnet. Kanskje må vippestolen være med denne forelderen på badet ved dusj eller dobesøk, før foreldrene øver gradvis med barnet på å være alene også med den andre. Babyen har ofte et tilbakesteg i mat og søvn denne perioden også, rundt 8 måneder, kan jeg fortelle. Det gjelder å huske dette bare er en fase, være tålmodig og å trygge litt ekstra. Jeg råder foreldre til å tilpasse hverdagen etter slik de kjenner akkurat deres barn.

Slike råd får foreldre i spedbarnsbøker, på babyverden.no, i apper og på besøk hos jordmor og helsesykepleier. Akkurat i den tiden det nå legges opp til en separasjon mellom barnet og den nærmeste voksne. Jeg vet ikke om jeg burde gi samme rådet til noen som gruer seg til separasjonen med sitt barn. Men kunnskap og faglighet kan ikke omgjøres, for å tilpasse oss en regjering som har ofret spedbarnets interesser på likestillingens alter.

Med #permisjonsopprøret2019 har mødre og fedre delt innblikk i sine økonomiske situasjoner, sine mest personlige bilder, sine råe beskrivelser av søvnløshet og herjede kropper. I trygghetssirkelen-kurs blir foreldre spurt på et tidspunkt: «Hvem er hendene for deg?». Det er et spørsmål som vekker noe sårt hos mange. Forelderen kan selv kjenne seg som barnet som trenger noen hender som gir støtte og trøst. Kvinnen har ofte opplevd påkjenninger de aldri før eller siden får oppleve, og for begge har det ofte skjedd en omveltning i identitet og selvfølelse. I mitt ideal-samfunn er våre velferdsordninger som hendene, og politikere empatisk lyttende til folks sårbarhet. I mitt ideal-samfunn erkjenner man det første leveåret som mer verdifullt enn all verdens olje: Investering i dette året vil gi tilbake store verdier i fremtiden (fremfor å ødelegge livsgrunnlaget vårt). Vi kan ikke snakke om å forebygge psykisk uhelse uten å verne om det første leveåret som det skjøreste og viktigste vi har i vårt samfunn. Og skal vi verne om det første året, må vi verne om foreldrene. Med å legge ekstra bør på deres skuldre, ekstra stress og belastninger, ekstra fortvilte og utslitte dager uten søvn i full jobb, ekstra dager med fortvilte babyer som ikke får sine behov møtt, skulle en tro at noen politiske idéer om likestilling trumfer alt. Absolutt alt.

Disse idéene har også ledet psykologforeningen til å støtte tredelingen uten å hensynta tilknytningsperspektivet. Vi er mange psykologer som er opprørte over dette, og faktumet at det brukes i media for å legitimere tredelingen.

Selv var jeg omsorgsperson nr 2 for vår førstefødte, da vi begge var hjemme fra starten, og far og baby dannet et tett bånd fra første timer etter fødsel. Det var litt sårt, når fasen kom hvor han strakk seg til far ved utrygghet. Men min rolle var først og fremst å se barnets behov for trygghet. Jeg visste at første tida blir som en base for all senere utvikling. Det er her barnets grunnleggende trygghet og selvfølelse dannes. Skulle far plutselig forlatt oss i timesvis hver dag akkurat når da behovet for stabil nærhet til ham var størst, ville jeg protestert høylytt på barnets vegne. Det ville skaket barnet mitt, og å gå imot barnets signaler og behov ville kjennes som et svik. Det er det jeg nå ser flere fedre i sosiale media gjør, de snakker opp for sine barn, ikke for seg selv. Noen mistenker at disse fedrene er «styrt» av kvinnene sine. Det er de ikke. De er styrt av de foreldreinstinktene som er samfunnets viktigste investering, for de ser barnet først. Vi kommer til å få flere omvendte foreldreroller slik jeg og samboer hadde. Kvinner som går tidlig ut i jobb og fedre som tar det meste. Men vi kommer, av den simple grunnen at vi er biologisk forskjellig, til å se flere kvinner som blir hjemme første tiden, og er den primære omsorgspersonen. Likestilling kan ikke sno seg rundt dette.

Likestilling har før handlet om empati med de svakeste i samfunnet. Det gråtende barnet, den blødende og utslitte fødende kvinnen. Utallige blottlegginger av familiers fortvilte situasjon blir overfladisk omtalt i media som protester fra «misfornøyde mødre». Med noen hederlige unntak har politikere møtt deres utrop med vaghet eller innbitte gjentakelser om likestilling og fedres betydning. Det for meg åpenbart hvem som blir ignorert og utsatt for maktarroganse i denne saken, og det er ikke pappaer i behov for flere uker hjemme. Det er babyer og deres mødre.

Mer fra: Debatt