TEGNING: SIRI DOKKEN

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst
Foto:

Omsorg fra cowboyer og konsulenter

Vil du at en som ikke har sovet på flere døgn skal passe på sønnen eller dattera di på sitt mest sårbare?

«Per» og «Anne» er to beboere i en omsorgsbolig. Per har krav på hjelp fra to personer til enhver tid. Anne har krav på én. Ledelsen i omsorgsboligen lar «Tine» ha ansvar for Per sammen med kollegaen «Gustav». Gustav får samtidig ansvar for Anne. Slik blir et totalt vedtak på tre personale til to.

Mange ganger går dette helt fint, takket være ansatte som tøyer strikken langt, men denne dagen begynner Per å utagere. Både Tine og Gustav blir opptatt hos ham. Anne blir sittende alene, selv om hun trenger hjelp. Hun hadde kanskje planlagt en tur ut i dag også. Turen droppes. Liv og helse først. Livskvalitet får så være.

For de av oss som har jobbet innen omsorgssektoren er ikke dette tenkte eksemplet særlig sjokkerende. Minst mulig bemanning til flest mulig brukere er resultat av en politikk som tillater at pris er et avgjørende element i konkurransen om hvem som skal få tilby omsorgstjenester. Med private aktører som bruker sin innovativitet på å finne mest mulig kostnadseffektive, eller la oss rett og slett kalle det billigste mulige løsninger, for driften, etableres en kultur i hele sektoren. Skal du vinne anbud må du være med på leken. Driver private billigere, må det offentlige ta etter dem. Noen spiller skitnere enn andre.

«Vil du ha vakter eller ikke?» Det var spørsmålet tidligere konsulenter tilknyttet Aleris Ungplan & Boi skal ha blitt møtt med i forsøket på å varsle om fryktkultur og en umenneskelig turnus ved omsorgsboliger innen rus og psykiatri på Østlandet. De fleste kan forstå hvilket svar en arbeidstaker gir på et slikt spørsmål. Det er klart du ønsker å beholde jobben din. «Jeg har selv sett fem personer få fyken på dagen. Da blir de bare ikke satt opp på flere vakter», sa tidligere konsulent «Bjørn» til Dagsavisen denne uka. Takket være fryktkulturen kan arbeidsgiveren fortsette sin praksis, som sliter ut arbeidstakere, og som forringer livskvaliteten til dem som mottar tjenestene.

Det var i Dagbladet forrige lørdag vi først kunne lese om at 17 tidligere konsulenter har gått til sak mot omsorgsgiganten Aleris, gjennom Fagforbundet. De krever erstatning på godt over en million kroner per person for blant annet manglende overtidsbetaling, feriepenger og pensjon. Istedenfor å være fast ansatte, har de blitt definert som selvstendig næringsdrivende innleide konsulenter. På den måten har Aleris sikret seg en minimering av arbeidsgiveransvar, og minst mulig kostnad.

Aleris har ikke ønsket å kommentere konsulentenes uttalelser. Men Aleris-direktør Erik Sandøy uttalte først at konsulentpraksisen har vært vanlig i bransjen. Senere har han uttalt til FriFagbevegelse at Aleris er i gang med å øke andelen fast ansatte.

Konsulentenes skildringer av arbeidshverdagen hos Aleris er vond lesing. De har opplevd arbeidsøkter langt utenfor det forsvarlige. En av konsulentene hadde jobbet nærmere ni døgn i strekk, der kun to av nattevaktene var hvilende, der han fikk lov til å sove. «Man blir selvfølgelig gående rundt og være sløv. Hvis man klager, så får man ikke flere vakter», sa konsulenten.

En annen konsulent fortalte til avisen hvordan Aleris har trikset med vaktlistene slik at bemanningen skulle gå opp i henhold til det vedtaket hver enkelt bruker har. Akkurat som det tenkte eksemplet ovenfor. I tilfelle tilsyn skal enkelte ledere ved boligene dessuten ha satt sine egne navn inn i turnus, for at bemanningen skulle se forsvarlig ut på papiret. Konsulenten synes synd på beboerne. Det burde flere gjøre.

Venstresiden må ikke generalisere rundt en hel sektor, sier Høyres Heidi Nordby Lunde i kjølvannet av Aleris-avsløringen. Det er aldri lurt å generalisere. Men det er lurt å se på strukturene når et problem gjentar seg. Aleris anklages nå for mulig grov arbeidsmiljøkriminalitet, bedrageri, dokumentfalsk og avgiftsunndragelser. Alle private aktører har selvsagt ikke samme praksis. Men Aleris-skandalen gir nok et innblikk i en sektor som har en tiltagende sykdom.

Når priskonkurransen i omsorgssektoren fører til utnytting av ansatte og dårligere tjenester til de som trenger det, må vi slutte å la oss forføre av dem som kaller seg idealister og gründere. Og vi må slutte å tillate at helse- og omsorgstjenester skal omtales som en business der kostnadseffektivitet er fremste honnørord.

Den som tror at en arbeider som er våken flere døgn i strekk gjør en tilfredsstillende jobb for en psykisk syk eller en rusavhengig i omsorgsbolig, må leve i et parallelt univers. Det kan godt tenkes at medisiner blir gitt, at måltider blir tilberedt, og at det som skal krysses av i registreringssystemet blir krysset av. Men det er ikke godt nok. Vi avspiser de som trenger omsorg med et minimum, og ender med arbeidstakere og tjenestetilbud som ikke fungerer andre steder enn på papiret.

«Det var bra å få luket ut cowboyene», uttalte Aleris-direktør Sandøy til FriFagbevegelse i fjor, da han snakket om profesjonaliseringen av den private omsorgen. Cowboyene har nok fått lov til å ri videre på en grunn av fryktkultur. Nå må de stoppes.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!