Det er morgenmøte i Aftenposten Event.
– Hei, alle sammen. Vi må finne på noe lurt. Noe jævlig lurt. Og det farlig fort.
Det er uro. De har et budsjett for 2018 større enn et vondt år. Og årene er vonde. Inntektene til mor Aftenposten er under press. Papiravisa sliter, annonsene forsvinner. Og nå skal avisa leve av events. Sjefredaktør Espen Egil Hansen, som også er direktør for butikken, har store forventninger. Og han har skremt vannet av Facebooks Mark Zuckerberg før, så han har en viss innvirkning også på teamet i Aftenposten Event. Han krever resultater.
Eventmenneskene klør seg i hodet. Det er ikke penger nok i Finn Skårderuds nære samtaler, i barseltreffenes kakofoni, i flyktige smakstrender, i teknologikonferanser, klimamøter eller tyske dager. Ikke engang Merkel kan redde budsjettene.
– Vi må tenke større. Ideer? Hva kan vi fylle Oslo Spektrum med?
Aftenposten trenger en vinner. De trenger store penger.
– Ja, Simen, du rakk opp hånda?
– Nei, glem det, det ...
– Jo, kom igjen ...
– Hva med fotball?
– Hva? Altså, som i fotballskole eller konferanse eller temareise til Old Trafford? Her er det maaaange aktører, Simen.
– Nei, nei, hva om vi ...
Simen reiser seg opp.
– Vi må tenke større, roper han og ser mot himmelen.
– Vi leier Ullevål. 30.000 mennesker. Norge – Brasil!
– Neymar? Vi skal arrangere kamp med Neymar?
Simen hopper opp på møtebordet. Slår ut med armene.
– Nei! Vi skal tilbake til 1998, tilbake til fremtiden, vi skal arrangere omkamp mellom Norge og Brasil. Rekdal og Ronaldo, Flo og Roberto. Alle husker kampen, og alle menn i 40- og 50-åra i Norge vil se! De betaler hva som helst. Og vi får med NRK! Arne Ball!
– Du er genial.
Eventansvarlig finner kalkulator på laptopen. Hun slår inn 500 kroner ganger 30.000. Og kaster seg om halsen på Simen, og hyler etter cava.
Ukas store nyhet er ikke at Brasil skal møte Norge igjen i old boys-kamp på Ullevål. Nyheten er Aftenposten. Og når avisa rolle blir større i en nyhet enn nyheten, har man gjort noe galt. Men det er sjefredaktør Espen Egil Hansen selvsagt helt uenig i. 15 siders redaksjonell dekning av en showkamp i fotball (over to dager) er akkurat passe, en på millimeteren adekvat dekning av en gjenskapelse av en så stor, nasjonal hendelse, ifølge han. Med størrelse kommer en viss arroganse. Presseetikken er det sagt mye om, men moralen i ideen har enn så lenge fått hvile.
Men er det ikke noe grunnleggende motbydelig og kynisk i selve grunntanken? La oss finne noe som er så stort, så kjært, så sentralt i vår alles bevissthet at det er uimotståelig for en stadig mer tilbakeskuende kultur og kan generere enorme summer penger – helt uten risiko? La oss stylte opp et hult forsvar for det på redaksjonell plass, konstruere en historie, et purpose, et why, få Ronaldo til å si noe han ikke mener (han gir blaffen i at han aldri har slått Norge) og tjene masse penger. Drillo skal få betalt. Arne Scheie skal få betalt. Alle spillerne skal få betalt. Og så skviser vi ut hver bidige krone. Det skal sikkert selges drakter og effekter, øl og pølser og kanskje sølevann fra Marseille på små suvenirflasker. Sponsorene er i tungvektsklassen. Mulighetene til å tjene penger er enorme for alle. Og det er egentlig ikke ende på hva man kan selge når kilden er så gyllen som Norge – Brasil. La oss være ærlige, det fins ingen annen grunn for å arrangere denne kampen. Aftenposten gjenskaper ikke minner. De drepes.
Nå skal vårt aller største fotballminne erstattes av et jippo på Ullevål der middelaldrende menn skal løpe etter en ball og vise oss alle hvor trist det er når kroppen forfaller. Vi bytter ut virkelighetens minner med en konstruksjon, og erstatter den unike, kollektive opplevelsen fra 1998, med en ny, kunstig og kommersialisert en. Gull skal erstattes med rust.
Hva er 1998 verdt? Det vet bare Aftenposten. Vi andre betaler prisen.