14-03-2016

Omforent skinnenighet

Det såkalte rovviltforliket fra 2011 skal kanskje likevel følges opp av noe slags utspill fra Regjeringen. Det vil vel da som vanlig bli behandlet på sesjonens siste dag i Stortinget når tiden er knapp og presset stort for å legge ting bak seg.

Ansvarlig for den nye meldinga er avdelingsdirektør og seksjonsleder i artsavdelingen i Klima- og miljødepartementet, Torbjørn Lange. Da skulle hensynet til kontinuiteten i departementets samarbeid  med miljøfolket være sikret. Den røde tråden heter Heidi Sørensen, tidligere leder av Naturvernforbundet, statssekretær i departementet under den rød-grønne regjeringen og nåværende rovdyrsjef i WWF Norge - pluss privat rådgiver for Torbjørn Lange. Hittil har det resultert i et "faggrunnlag" som har fått mildt sagt blandet mottagelse, men det kommer flere muligheter.

For de store partiene (les H og Ap) har rovviltpolitikken i seg selv hatt sekundær interesse. Bare for en liten prosent av velgerunderlag og medlemsmasse har vært personlig berørt av problemer med rovdyr. I den grad Høyres ideologiske følehorn har reagert, har det i hovedsak dreid seg om forsvar av eiendomsretten - for eksempel skogeiernes mulighet til å få avkastning av sine jaktmarker. Det har da gjerne gitt seg utslag i de perioder da partiet har sittet i opposisjon og har kunnet la sine distriktsrepresentanter fly litt mer fritt og framstå som partiets talsmenn og spydspiss, gjerne med passende stikk til Senterpartiet i posisjon. Navn som Eva R. Finstad, Hallgrim Berg, Bjørn Hernæs, Dag C. Weberg og Gunnar Gundersen har alle hatt luft under vingene i tider da Høyre ikke satt i regjering - til stor oppmuntring for de distrikter de har representert. Men så har partiet kommet i posisjon, og da er det storby-Høyre,, representert ved folk som Kaci Kullman Five, Jan P. Syse, Jan petersen, Erna Solberg og - ikke å forglemme - Børge Brende - som har satt kursen.

Både for Arbeiderpartiet og Høyre har det viktigste vært å beholde et godt forhold til miljøorganisasjonene eller i det minste unngå å bli stemplet som sinker i miljøpolitikken. For Arbeiderpartiet har dette vært så vellykket at den største katastrofen som har rammet sauebøndene øst for Glomma, nemlig Thorbjørn Berntsen, av Frederic Hauge i Bellona har blitt utpekt som Norges beste miljøvernminister gjennom tidene. Berntsens suksess i så måte toppet seg den 19. juni 1997 under behandlingen av hans rovviltmelding nummer to. Da hadde han adoptert påstandene fra Naturvernforbundet, WWF Norge og Foreningen Våre Rovdyr om at Norge var forpliktet av Bernkonvensjonen til å bygge opp egne nasjonale levedyktige rovdyrbestander - og kunne referere til både brev og møte med generalsekretær Galiano  i Europarådets miljøvern-avdeling som vitnemål om at dette var riktig oppfattet.
Den bløffen bøyde et tilstrekkelig antall i de andre partiene seg for. Sin egen partigruppe hadde han tvunget på plass med å stille en regjeringskrise i utsikt.

For de fleste partier har rovviltpolitikken vært et gangbart forhandlingskort når nye regjeringskonstellasjoner skal lirkes på plass. Ellers har den liten interesse - gjerne begrenset til siste dagen før Stortinget tar sommerferie, slik at valplassen kan ryddes og gjøres klar for hjertesakene, spesielt i valgår. Sist det skjedde var 17. juni 2011. Det har av Torbjørn Lange blitt beskrevet som "første gang alle partiene i Stortinget har vært enige om rovdyrpolitikken".
Fem år senere kan alle se hva det var verdt.
Men nå går det mot sommer igjen.

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!