De siste årene har det vokst frem noen ytre, fysiske kjennetegn på den politiske venstresiden, kjennetegn som i mange vekker en kvalme og vemmelse, av den typen man opplever når man står overfor en klisjé. Samtidig har det dukket opp ytre kjennetegn ved høyresiden som av motsatt grunn kan virke tiltrekkende. Jeg snakker her om rent formmessige trekk, som frastøter og tiltrekker uavhengig av hvilken side ens meninger er på.
Venstresiden – som tilslører individet
Når mannens nye oppgaver i hjem og familie resulterer i at han dyrker chilli i vinduskarmen, eller når man arrangerer gjenbruksverksted eller drar til sjøen for å samle plast osv., så er det eksempler på hva Baudrillard kaller for hyperkonformitet. Man overdriver måten samfunnet vil at vi skal opptre på. Et annet uttrykk for det hyperkonforme ser vi i sosiale medier, der deles og likes innhold som er av populistisk art og har tydelige irrasjonelle elementer, som bildet av Trump som sier at ulovlige innvandrere ikke er velkomne kryssklippet med indianerens «So when are you leaving?». Fellesnevneren for de to fenomenene er at de politiske hensiktene er sekundære, det primære er å skape en seremoni hvor man setter seg i takt med det sett verdier majoriteten enes om. Og verdiene, som er totempæl i seremonien, er alltid verdier som heller mot venstresiden, like konsekvent som at all politisk kunst er venstrevridd. Venstresiden blir, med dette, et sted som tilslører individet; den lokker til seg de som trygt og godt vil plante seg i den usynlige massen. Og disse hyperkonforme uttrykksmåtene, som gang etter gang gjøres med den samme selvhøytidelighet, skaper hos andre igjen – hos dem som ikke har mage for klisjeen – en vemmelse og frastøtende avsky.
Vemmelsen legger seg fort over politikken i seg selv og tilslører innhold som egentlig kan ha noe for seg: SVs forslag om selvforsvarskurs for jenter på ungdomsskolen, det er – for meg, og trolig for mange andre – ikke mulig å fordøye uten at det blander seg med overnevnte hyperkonformisme. Idealistiske ord som solcellepanel, økologi og kortreist ender fort på samme vis – hvis ikke politikerne er nøye med gester, ansiktsuttrykk og ordvalg. Selv organisasjoner som Leger uten grenser og World Wildlife fond – som er ubetinget gode – får fort bismak av vemmelse,.
Høyresiden – som avslører individet
Høyresiden har – med eksempelvis Donald Trump og Per Sandberg – brutt med den klassiske lederskikkelsen, og dette tror jeg appellerer til mange på venstresiden. Lederskikkelsen kan historisk føres tilbake til protestantismen; den som møtte opp på jobb og gjennomførte arbeidet best, med andre ord den som tjente Gud best, det var den rolige og kontrollerte, den som ikke var drevet av følelser og spontanitet. Ro og kontroll ble videre egenskaper som fikk en irrasjonell og unaturlig glorifisering – såpass at egenskaper som følsom og spontan ble satt i skyggen. Det unaturlige og irrasjonelle oppsto da kontroll og ro ikke bare ble verdsatt hos arbeideren når den var i arbeid, men ble en sosial væremåte. Den ble en måte å posisjonere seg på i den offentlige opptreden – som om man var et hellig menneske. Etter sekulariseringen har væremåten levd videre, den finner vi eksempler på i den engelske gentlemannen, i lederen og politikeren, den utstråler nærmest det å være forhåndsbestemt til rikdom, lederskap eller politiske verv. Men hemmeligheten er – eller det er vel ingen hemmelighet, men opp i dage – lederskikkelsen er noe de fleste kan kle på seg. Det er ingen forskjell mellom lederskikkelsen som kostyme og, for eksempel, et nytt medlem av pinsemenigheten som adopterer et uttrykk av salighet og frelse, eller på en ungdom som kler på seg hip hopens fakter.
Når høyresiden kvitter seg med lederskikkelsen, er det mennesket bak som kommer frem. Donald Trumps oppstykkede setninger, hans evne til å motsi seg selv, hans spontanitet osv. – det er hans autentiske jeg. Når Frp-politikere feiler stygt i privatlivet og straks etterpå slippes inn i den politiske varmen, så er det en aksept for mennesket og individet.
Polariseringen, med høyres aksept for individet og venstres tildekning av det, skaper – for meg og mange med meg – vemmelser og attraksjoner som ikke bunner ut i politisk mening. Kanskje hatet til arbeiderpartiet har sitt opphav her – kanskje er det formmessig begrunnet? Kanskje Trump og Brexit i større grad kan forklares formmessig – kanskje er det et opprør mot gentlemannen og et slag for individet?