Anlov P. Mathisen, skriver at det manglende ettervernet er en helsepolitisk skandale. Alle er enige om at det må etableres, men at ingen gjør noe. Mathisen sier vi har virkemidlene. Vi trenger en tverrpolitisk satsing på ettervern som strekker seg over tid, med betydelige investeringer. Som legger til rette for oppfølging -gir tilgang til støttekontakter, psykologtjenester, sosiale prosjekter, bolig, utdanning osv. ad infinitum.
Det han egentlig beskriver er det kommunene skal stille med. Og det er nettopp her hele ettervern-prosjektet gruser. Oppfølging i kommunen er ikke ettervern. Kommunen har ansvaret for å følge opp alle innbyggerne sine. Det er ikke, og skal ikke være, slik at de følger folk opp mer eller mindre før, under, eller etter behandling, som skjer i statlig finansierte institusjoner. Ettervernet skal være sosial (re)integrering som henger sammen med behandlingen. Dette er for å unngå «hullene» mellom institusjon og det vanlige samfunnet. Med det flettverket av offentlige og statlig finansierte behandlingsinstitusjoner og 428 kommuner, skjønner hvem som helst at det er en komplisert sak å lage et fungerende system som skal få disse til å samhandle. Samhandlingsreformen fikk det ikke til. Og jeg påstår at alle som mener det bare er til å hive noen penger på kommunene så vil problemet løse seg, undervurderer den organisatoriske kompleksiteten i samfunnsstrukturen vår. Glem det. Med eller uten øremerking.
Problemet er åpenbart. Vi har klart å gjøre det kunststykket det er å skille mellom behandling og sosial reintegrering. Karikert sett, sender vi narkomane opp på fjellet for å snakke om følelser og forandre seg, for deretter å sende samme «tidligere narkomane» tilbake til hjemkommunen sin etterpå, med det gamle miljøet sitt, og muligheten for «pyskologtjenester», en ruskonsulent og NAV, som, i beste tilfelle, har noen få timer tilgjengelig i uken. Jeg er enig med Anlov i at vi kaster bort penger. Jeg er bare litt redd for at han foreslår at vi skal kaste bort mer.
La oss heller gjøre dette på den logiske måten. Ja, enig, la oss øremerke midler til kommunene. Vi kan alltids styrke tjenestene der. Samtidig må vi utvide hva vi forstår som behandling, og tenke at behandling er sosial reintegrering. Det er når du er rehabilitert, at du er ferdig behandlet.
Dette kan gjøres bedre gjennom at de regionale helseforetakene finansierer alle som driver med rusbehandling også driver med ettervern. Man kan faktisk utvide en avtale med noen prosent uten å lyse ut nye anbudsrunder. Jeg gjorde et regnestykke på en institusjon som lå ganske utilgjengelig til, og som hadde et vaklende ettervern. Klientene i ettervernet besøkte institusjonen tre helger i året og hadde utenom dette sporadisk kontakt. Å ansette en person samt finansiere reiseutgifter slik at brukerne vært på institusjonen en helg i måneden, ville kostet ca. 1,5 millioner kroner. Dette ville styrket oppfølgingen av ca. 30-50 beboere betydelig. Til sammenligning koster en ruspasient gjennomsnittlig 1-2 millioner kroner årlig. Ettervern er billig.
At regjeringen ikke tok tak i dette i opptrappingsplanen er synd. Om de ønsker å bruke rusbudsjettet bedre, fremfor å hive penger på kommunene som bruker pengene til hva de vil uansett, så gjør de lurt i å innfase ettervern i rusbehandlingen fra 2017, til det beste for brukerne.