Om dyrs adferd og opplevelse av "verden".

EN FILOSOFISK INTRODUKSJON TIL ZOOSEMIOTIKK -Om dyrs adferd og opplevelse av "verden"- Essay av Carl Christian Glosemeyer Andersen Det har skjedd en revolusjon i vår måte å forstå og forske på dyrs adferd og deres kognitive evner. Det er en revolusjon som de siste 25 årene først og fremst skyldes den livgivende fagkombinasjonen av kognitiv etologi, psykologi og zoosemiotikk til en enhetlig forskningsgren. Dario Martinellis "A Critical Companion to Zoosemiotics", 2010, er et glimrende eksempel på hva som har skjedd og skjer innenfor forskningen akkurat nå. "Zoosemiotikk" betegner studiet av dyrenes kognitive adferd og kommunikasjonssystemer. ZOOSEMIOTIKK ER STUDIET AV AV DYRS SUBJEKTIVT OPPLEVDE VERDEN Zoosemiotikken, i motsetning til biosemiotikken, begrenser sitt forskningsområde til det vitenskapelige etologiske studiet av dyrs "Umwelt" forstått som dyrenes subjektivt opplevde verden og adferd innenfor rammen av tegn og tegnutveksling ("semiosis"). Utforskningen av andre dyrearters Umwelt byr selvfølgelig på en rekke praktisk vitenskapelige, teoretiske og filosofiske problemstillinger. Det klassiske, cartesianske problem om forholdet mellom kropp/sjel og "theory of mind" dukker naturligvis opp når vi beveger oss inn på slike områder. Har vi overhodet noen mulighet til å kunne vite hva "den annen" opplever og tenker? Det er en problemstilling som nesten synes uoverstigelig, i hvert fall når det gjelder å kunne forske på andre dyrearter enn oss selv og deres opplevelse av den verden de lever i. Felles for zoosemiotikerne er at de i sine studier av dyr i første rekke velger å benytte seg av den "analogiske metode": Vi kan forstå ander dyrs adferd og Umwelt ut fra hva vi vet om oss selv som mennesker. Dette er et klart pragmatistisk og filosofisk viktig valg som forøvrig videreutvikles innenfor de såkalte kognitive vitenskaper. (Se f.eks Lacoff & Johnson: "Philosphy in the Flesh" (1999) og "Metaphors we live by"). I tillegg til en analogisk, empatisk tilnærming til dyrs opplevde verden har dessuten utviklingen innen hjernefysiologien de seneste år gjort det mulig å utføre "objektive" studier direkte på og i dyrenes sanseorganer ("Merkwelt") og ikke kun i "Wirkwelt", som er den måten dyr handler og ter seg på. Begrepene over er hentet fra en av etologiens kanskje viktigste grunnleggere, Jacob von Uexküll. De fleste zoosemiotikerne har en grunnleggende og forfriskende filosofisk og etisk tilnærming til deres fagområde, snarere enn en rent deskriptiv. Et sted i "A Critical Companion" sier for eksempel Dario Martinelli eksplisitt "(O)g hvis semiotikk er, hva den faktisk er, en filosofisk disiplin,(...) da er det sannsynligvis sant at vi som semiotikere, har et etisk imperativ". MENNESKEKULTUREN UTGJØR ET VIKTIG FORSKNINGSOMRÅDE INNENFOR ZOOSEMIOTIKKEN For zoosemiotikerne utgjør også menneskekulturen et spesielt forskningsområde som bør stå sentralt innen deres samlete forskningsfelt. Her skiller zooosemiotikken lag med den mer generelle, og dessuten langt mer kjente disiplinen, biosemiotikken. I følge Dario Martinelli har denne retningen en tydelig dragning mot det metafysiske. Med grunnlag i Charles Sanders Peirce og hans treleddete tegnrelasjon, ser en del biosemiotikere på hele universet som en mulig relasjon av tegn. Dario Martinellis kritikk retter seg for eksempel mot hvor lite biosemiotikken generelt har å si om den menneskelige kultursfæren og menneskedyret, forstått som semiotisk vesen. Ifølge ham har biosemiotikken fullstendig utelatt menneskerelaterte tema med den følge at "kultur" blir oppfattet som et rent menneskelig begrep. Slik blir mennesket og det menneskelige stående på den e n e side av en demarkasjonslinje, plassert i én kategori, mens alle øvrige dyr vil befinne seg på den andre siden. For Martinelli og hans tilhengere utgjør menneskekulturen derimot et sentralt forskningsområde som for fremtiden bør stå sentralt innenfor zoosemiotikken. UTFORSKNING AV REDUKSJONISMEN INNEN DYREFORSKNINGEN Et hovedanliggende for kognitiv etologi er å utforske de utbredte former for reduksjonistiske tendenser innen dyreforskningen og å undersøke nærmere noen av de viktigste konsekvensene som vil kunne følge i kjølvannet av å operere med bombastiske dikotomier mellom menneske og dyr i forskningen. Slike "fordommer" vil alle kunne føre til en utpreget form for antroposentrisme der forskningen lett kan komme på gale veier og føre til store, negative etisk-moralske konsekvenser. Jeg oppfatter ikke minst Dario Martinellis kritiske prosjekt som en viktig form for dekonstruksjon av våre "store fortellinger" hvis eneste funksjon er å opprettholde og viderefører vår kulturs dominerende fordommer som a priori gitte sannheter. Slike fordommer kan man godt velge å se i lys av Dawkins teori om de kulturelle "memer". Memene har noen av de samme funksjoner som hestens "skylapper". Når f.eks en ledende filosof og semiotiker som John Deely tilsynelatende relativt uskyldig snakker om "The Semiotic Animal"(2010), er denne karakteristikken, av ham, kun ment å gjelde for mennesket og mennesket alene. INTET ABSOLUTT KVALITATIVT SKILLE MELLOM MENNESKET OG ØVRIGE DYREARTER. DET ER KUN TALE OM "GRADER" AV FORSKJELLER. De fleste zoosemiotikerne vil derimot ikke foreta noe absolutt kvalitativt skille mellom menneskedyret og de øvrige dyrearter. De opprettholder ideen om den darwinistiske gradualisme. Der er det kun tale om ulike "g r a d e r" av forskjeller mellom mennesket og de øvrige dyr, snarere enn kategoriske, kvalitative skiller. Ut fra hva jeg kan forstå, sammenfaller for eksempel Martinellis tenkning om disse graduelle prosessene med Gregory Batesons og C.G. Jungs berømte skille mellom "creatura" og "pleroma" slik Bateson behandler disse begrepene i "Mind and Nature" (1979): De kvalitative forskjellene vi danner oss forestillinger om, d.vs creatura, er nettopp forestillinger som skjer kun i våre hoder, - i naturen , pleroma, finnes ikke slike skiller. ER KULTUR SÆRPREGET FOR MENNESKET ALENE? Er "kultur" f.eks noe som er særpreget for mennesket alene? Kognitiv etologi finner sterke belegg for at både menneskets kultur og moral har dype røtter og sitt utganspunkt i dyreverden. Den ledende primatforskere i dag, Franz de Waal, er en av de mest berømte forskerne som de siste 20 årene har skrevet interessante bøker om dette tema. For ham er hverken "Kultur" eller "moral" forbeholdt mennesket alene. Storapene fører for eksempel sine erhvervede kunnskaper, d.vs memer fremfor gener, videre til den etterfølgende generasjon. De samarbeider og lærer av hverandre, og de kan danne redskaper som de bruker som finurlige verktøy. Dessuten er deres flokkliv tydelig preget av moralske regler og adferd der sjimpanser, gorillaer og dvergsjimpansene viser evne til empati og en adferd, som er styrt ut fra flokkens egne moralske koder. Brudd på slike koder innen flokken, kan få ganske fatale følger for den enkelte. (Franz de Waal: The Boneboe and the Atheist og Marian Stamp Dawkins "Through our eyes only"). Og - hva skal man kalle den sosiale arbeidsdeling og kommunikasjonsformene som opprettholder honningbienes samfunn? Dario Martinelli har den oppfatning at de emergente, kvalitative forskjeller vi ser i naturen, er styrt av digitale skiller som vi pålegger den, mens prosessene i naturen,uavhengig av menneskets kategoriseringer, foregår gradualistisk og er analoge. Skillet mellom pleroma og creatura åpner dermed opp for muligheten til å kunne se homo sapiens som siste emergente tilskudd innen en kontinuerlig evolusjonær prosess, samtidig som skillet ikke forhindrer oss i å kunne se og legge vekt på mennesket som et spesifikt og unikt vesen i evolusjonen, vurdert på dets egne premisser. Men da gjelder dette perspektivet i såfall også for alle øvrige dyrearter, der hver i sær har sine helt spesifikke unike evner og anlegg som gjør hver enkelt art skikket i kunsten å overleve. Nyere etologisk forskning er etter min mening tydelig preget av en velgjørende anti-reduksjonisme. Kritikken løper som en rød tråd gjennom zoosemiotikken og dens ledende representanter. De åpner opp for et meningsfullt studium av, og en fordypning i, andre dyrs Umwelt der de ønsker at forskningen skal foregå på dyrets egne premisser så langt det overhodet er mulig. Martinelli tar for eksempel et kraftig oppgjør med C.L. Morgan og hans berømte, reduksjonistiske "canon". Den lyder slik: "Ikke under noen omstendigheter bør man fortolke handlinger eller adferd som et resultat av en høyere psykisk evne, når det er mulig å fortolke dem som resultat av en underordnet evne". Martinellis antireduksjonistiske argument mot Morgans' Canon har av andre zoosemiotikere blitt døpt til "Martinelli's Canon", og lyder slik: "Ikke under noen omstendigheter bør handlinger eller adferd bli fortolket som et resultat av en underordnet psykisk evne, når det er mulig å fortolke dem som resultat av en overordnet evne". "DER "KLUGE HANS", - HESTEN MED MATEMATISKE EVNER Den historiske bakgrunnen for "Morgans' Canon" går tilbake til Tyskland i 1905-1907 og er knyttet til det berømte fenomenet "Der kluge Hans", - en hest som det ble sagt hadde matematiske evner. Hesten og hans trener, Orlov Trotter, utførte en rekke forestillinger rundt omkring i Tyskland ved århundreskiftet. Forklaringen på dette merkelige fenomen skyldtes ene og alene hestens helt unike evner til å tolke sin treners og publikums nesten umerkelige små kroppslige tegn slik at den visste nøyaktig når den skulle stoppe å skrape med hoven i bakken når svaret på oppgaven var riktig! Rundt århundreskiftet var det oppstått en relativt bred, almen oppfatning om at dyrene kanskje likevel langt fra var særlig forskjellige fra oss mennesker. Darwins evolusjonsteori hadde etterhvert slått rot i folkedypet. Med biologen og psykologen Oscar Pfungsts' avsløring av tilfellet "Der Kluge Hans" i 1907 slapp luften momentant ut av ballongen. Hesten viste seg jo å være 'dum som en stut'(!) og forsto ikke selv de enkleste regnestykker. Kognitiv etologi snur imidlertid med rette denne fordomsfulle konklusjonen på hodet. Selv om Hans i k k e var begavet med våre menneskelige regneferdigheter, utviste hesten tross alt helt unike evner og ferdigheter på andre områder som langt overskrider våre. Der Kluge Hans kunne lese og fortolke menneskets "usynlige' små kroppslige tegn like lett som vi kan løse 2+3=5. Hverken hestekjennere, biologer, bruk av filmopptak eller tryllekunstnere hadde i første omgang klart å avsløre hestens skjulte evner under forestillingene og de forsøkene den var med på. Følgene av denne avsløringen ble fatal. Snart ble rammene for den generelle utforskningen av dyrs kognitive evner og spesifikke anlegg lagt om, slik at man i fremtidige studier skulle kunne utelukke enhver form for "Clever Hans-effekt". Sterile, teknisk svært oppkonstruerte laboratorieforsøk ble ét av resultatene i kjølvannet av "Der Kluge Hans". Dyrs adferd ble heretter forstått som "kun" instinktive uten noen form for kognisjon. Instinkteorien ble nesten enerådende i mer enn 50 år og er ennå svært utbredt. Martinelli og hans forskningsfeller plukker derimot instinktteorien fra hverandre punkt for punkt. De bygger åpenbart på Gregory Batesons artikkel "What is an Instinkt?". (Steps...) Instinktteorien fungere for det meste lik en "black box" der forskere kunne plassere alle uforklarlige funn og sette merkelappen "kun instinkter" på dem. Undersøkelser, som ble utført ute i dyrenes naturlige miljø, ble ikke lenger sett på som vitenskapelig nok fordi man ikke hadde samme kontroll på forskningsbetingelsene der, sett i forhold til hva man hadde under kontrollerte labratoriestudier. Som følge av "Der kluge Hans" ble det for eksempel påbudt, under forskning på dyrs kognitive evner, å bære store, upersonlige masker foran ansiktet, dette for å forhindre muligheten av å påvirke forsøksdyrene og resultatene mens testene pågikk. Alle forskningsprossedyrene ble etterhvert standardisert og upersonliggjort innen behavioristiske eksperimenter med dyr. Slike standardiseringer vanskeliggjorde selvfølgelig enhver mulighet for en dypere utforskninger av ulike dyrearters komplekst sammensatte Umwelt og deres naturlige adferd i deres eget habitat. Ét slikt eksempel på vanskeliggjøring kunne for eksempel være en nærmere undersøkelse av den enkelte dyrearts mulige språkevner i deres naturlige miljø. Behaviorismen forkludret også forskningen på interspesifikk kommunikasjon, f.eks mellom mennesket og dyr. Redselen for " Der Kluge Hans-effekten" er fortsatt svært utbredt i mange forskningsmiljøer, der en positivistisk tilnærming til dyrs adferd og evner ofte råder grunnen alene. Takket være noen sentrale 'utbrytere' fra den herskende oppfatning, oppstår biosemiotikken og zoosemiotikken på midten av 60-tallet. Her finner vi blant andre tenkere og forskere som Jane Godall, Thomas Sebeok, Donald R Griffin og Gregory Bateson. Ungareren Thomas Sebeok har en sentral betydning for de nye holdningene som er på vei. Han regnes som pioneren og grunnleggeren av bio- og zoosemiotikken idet han knytter studiet av dyrs kommunikasjon og adferd til den amerikanske pragmatisme og dens triadiske tegnteori slik den er utformet av amerikaneren Charles Sanders Peirce: "Et tegn er et noe, som for noen står for noe i et eller annet henseende". Samtidig kobler Sebeok Peirces semiotikk sammen med den latviske etolgen Jacob von Uexküll og hans Umwelt-begrep slik at de tilsammen danner utgangspunktet for en overordnet zoosemiotisk teori og ny forskningsgren. "Umwelt" er å forstå som enhver organismes subjektivt, opplevde "verden" slik denne opplevelsen er preget av den enkelte arts spesifikke sanseapparat og evner til å forholde seg til dets omgivelser. ETTERLIGNING, BEDRAGERI, LEK OG ESTETIKK Gregory Batesons utforskning av "lekeadferd" hos dyr ble senere en viktig impuls for zoosemiotikkens gjennomgang av de semiotiske begrepene "etterligning", "bedrageri", "lek" og "estetikk". De utgjør sentrale forskningsområder innen etologi og estetikk og legges til grunn for forståelsen av menneskets og dyrs produksjon av kunst. Dario Martinelli bygger for eksempel videre på Batesons tenkning og den sammenheng han ser mellom dyrs lekeadferd og menneskekulturens utvikling av estetikk og kunst. Martinellis analyse formelig strutter av kreativitet og originalitet. Hvis man ikke skulle ha fått det med seg tidligere, vil man, etter å ha lest Batesons analyse av "lek" og Martinellis gjennomgang av dyrs adferd og kommunikasjon, begynne å forstå hvor usedvanlig komplekst sammensatt de kommunikative systemer er innen dyreverdenen. Ta for eksempel noe så "uskyldig" som to hunders l e k med hverandre. Når to hunder treffes, og ønsker å leke snarere enn å sloss mot hverandre, utveksler de en serie med forskjellige tegn. Tilsammen signaliserer disse tegnene til motparten at nå er det kun å "lekesloss" som bør gjelde. Den ene hunden foretar f.eks det velkjente artsspesifikke tegn for "lek" ved å bøye hodet og kroppen nedover samtidig som den strekke labbene fremover mens den bjeffer ivrig og vender hodet raskt frem og tilbake fra side til side. Hvis motparten svarer med samme type tegn, er leken brått i gang. Under hele lekeseansen opprettholdes leken som "lek" ved stadig å gjenta de spesifikke, ulike tegnene som indikerer hva relasjonen skal være. På samme måte vil selvfølgelig kattenes lekeadferd være preget av en tilsvarende utveksling av tegn dem imellom, men kattenes lek vil adskille seg fra hundenes tegnrelasjoner ved at katten benytter seg av deres egne artstypisk semiotiske tegnutvekslinger (semiosis). Mange av de samme tegnene som vi finner i intraspesifikk lekeadferd, vil også kunne dukke opp i intrespesifikke sammenhenger, f.eks i lek mellom hunder, katter og mennesker. Martinellis minitiøse gjennomgang av disse fire nevnte matakommunikative begrepene lek, bedrageri, etterligning og løgn, bygger seg gradvis opp til en overordnet svært overraskende, men interessant estetisk-filosofisk ide: "Kunst" og estetikk kan ifølge ham forståes å ha et evolusjonært forløp som starter med de enkelte dyrearters evne til lek, etterligning, lureri og løgn. Slike egenskaper forutsetter ikke bare det å ville kommunisere på ett plan, men innebærer også samtidig å kunne metakommunisere. Det betyr for eksempel at de lekende hundene på en og samme gang både må kunne skille mellom, og samtidig forbinde to forskjellig kognitive plan med hverandre. Vi igjenkjenner denne form for metakommunikasjon hver gang vi selv benytter oss av analogisk tenkning. En analogi sier på én og samme tid at noe både er, og er ikke. De dikteriske metaforerene er basert på dette grunnleggende mønster av dobbelte utsagn. Shakespeares metafor "Life is but a shadow, a poor player on the stage..." trekker en paralell mellom menneskelivet generelt og livet som et skyggeskuespill på en teaterscene;- livet er, og er ikke det det beskrives som. La oss igjen vende blikket mot hundenes lek. På ett plan antyder hundenes bjeffing at dette kan dreie seg om en forestående slåsskamp. På metaplanet blir derimot budskapet modifisert i sammenhengen til kun å bety å ville leke. Hundenes kroppslige tegn, slik som bøyd hode og ivrige bevegelser frem og tilbake med hodet, blir dermed å forstå som en metaforisk kommentar og fungerer som forklarende kontekst til den første bjeffeytringen, - de kroppslige tegnene oppfattes som en korreksjon i retning av å fortsette den videre lekeadferden. Mark Becoff har over mange år som kognitiv etolog, spesielt beskjeftiget seg med de semiotiske tegnutvekslingene som skjer under hundenes lek med hverandre, men også når de leker sammen med mennesker. Disse trinnene i dyrenes utvikling av metatenkning peker altså frem mot det menneskelige, kunstneriske uttrykk. "Estetikk" ansees fortsatt hos de fleste av oss først og fremst å være et rent menneskelig fenomen og en spesifikk menneskelig uttrykksform. "Estetikk", på engelsk, "aesthetics", har "å sanse,persipere" som etymologisk grunnbetydning. Det finnes imidlertid tydelige tegn blant en rekke dyrearter som vitner om at mennesket må dele denne estetiske evnen sammen med dem! Jeg vil i denne sammenheng spesielt henvise til etologen Karl von Frisch hvis undersøkelser kan leses i "Animal Architecture". Frisch viser i sin berømte bok til de tydelige tegn på estetiske dimensjoner som vi kan observere og kjenne igjen hos blant annet løvhyttefuglen "the bowerbird". Disse hannfuglene bygger komlekse konstruksjoner av kvister, blader og blomster som fungerer som beskyttelse eller hvilested eller hytte for parringsleken. Hver hannfugl er svært oppfinnsom m.h.t å bygge opp sin konstruksjon for deretter å pynte den med 'all verdens herligheter': Steiner, skinnende glasskår, vakre blomsterdekorasjoner og bladverk, alt i et forsøk på å tiltrekke seg hunnens oppmerksomhet og interesse. Ofte brekker hannfuglen en liten kvist som den biter i enden, slik at den flises opp og kan tjene som en form for pensel eller malekost. Deretter knuser den forskjellige blåfargete bær med nebbet som den har plukket i skogen og maler hele inngangspartiet i de nydeligste sjateringer av blått med sin 'pensel'. Blåfargen likner til forveksling på fargene i fjærdrakten som hannløvhyttefuglen har på brystet, så valget av fargen på inngangspartiet er ikke tilfeldig. Når hannen oppdager visne blomster på konstruksjonen, plukker den øyeblikkelig ut den visne og erstatter den med en ny og frisk en. Frisch har dessuten ofte observert hvordan fuglen kan tre litt tilbake for kritisk å vurdere sitt skaperverk på passende avstand. Karl von Frisch har også funnet ut at hann-løvhyttefuglene legger steinformasjonene i form av en sti for å skape perspektiv sett ut fra hunnfuglene som betrakter. Hanfuglen dekorerer systematisk inngangenspartiet på en slik måte at de største steinene legges lengst vekk fra inngangen, og de minste nærmest, slik at hunnfuglen får illusjonen av å se en sti, hvis perspektiv fører rett inn til hannens "paradis"! Disse undersøkelsene er senere blitt bekreftet av etologene Gould & Gould i en bok med nesten likelydende tittel, "Animal Architects". ER MENNESKET ALENE OM Å HA SPRÅK? Kognitive etologer og zoosemiotikere har i senere år rettet oppmerksomheten også mot det kompliserte spørsmål om det kun er mennesket, og mennesket alene, som kan sies å 'ha' et språk. Mange biosemiotikere og zoosemiotikere vil reservere språkevnen til kun å gjelde for homo sapiens. Den førnevnte John Deely representerer et slikt standpunkt, og han er representativ for mange filosofer og forskere innen bio- og zoosemiotikken selv. Den kanskje mest innflytelsesrike tenker i det 21.-århundre er den tyske fundamentalontologen Martin Heidegger. Gjennom store deler av sitt filosofiske virke er han overbevist om at det kun er mennesket, og mennesket alene, som "har" et språk og som dermed også kan sies å 'ha' en 'Umwelt". Dyrene derimot, "are poor in world", som han uttaler det. Oppfatningen er egentlig så utbredt og almen innen filosofi, biologi, etologi og zoologi, at man som zoosemiotiker lett kunne falle for fristelsen til ikke å ville begi seg inn på feltet overhodet. Dario Martinelli er derimot en av flere semiotikere som uten særlig motvilje våger å utfordre denne antroposentriske forestillingen. Den mest kjente forsvareren for språkevne hos dyr, er kanskje for tiden etologen Irene Pepperberg. Zoosemiotikerne har mange gode argumenter i bakhånd for deres påstand om at flere dyrearter viser tydelige tegn på språklige evner som, i prinsippet, ikke er svært forskjellig fra menneskets. Det har lenge vært kjent at fuglene uttrykker seg på "dialekter" når de synger, og alt etter hvor de befinner seg, kan de endre sin sangmodus slik at de kan kommunisere med sine egne uansett hvor de til enhver tid måtte oppholde seg. Fuglesangen må læres og innøves før den etterhvert blir fullkommen. Flere fuglearter demonstrerer et vell av varierte fuglelåter, og fugler, som har tilpasset seg mer urbane strøk, viser seg å endre tonehøyden suverent enten opp, eller ned i forhold til de omgivelsene de ferdes i. Dermed kan urbaniserte fuglers sang og kommunikasjon for eksempel trenge igjennom ulike "lydmurer" av støy fra trafikk og annen ferdsel i byene. De kan imitere andre arter så naturtro, at de blir lurt til å tro sangen er fra en av deres egen art. Og temmede fuglearter, som for eksempel stær, kan lære seg å plystre lange frekvenser av menneskeskapt musikk som tidligere har vært spilt for dem. Ett av de mest forbløffende eksempler på fuglesangimitasjon står imidlertid den berømte Lyrefuglen, "The Lyre Bird", for. Fuglen er kjent for å kunne etterligne nesten alle slags former for lyder som forekommer i dens omgivelser. Det kan dreie seg om andre fuglearters sang, eller lyden av en motorsag, bilalarmer eller "gamle" fotoapparater som skaper umisskjennelige mekaniske lyder når de zoomer inn og blenderen lukker seg med et karakteristisk "klikk". Det er også påvist at fuglene titulerer hverandre med egennavn, akkurat på samme måte som vi vet at delfinene gjør. Irene Pepperberg og Dario Martinelli refererer til mange liknende eksempler på språkhandlinger hos dyr. Eksemplene peker alle i retning av at dyr kan ha rent språklige evner. Martinelli retter i denne forbindelse en kraftig kritikk i sin bok "A Critical Companion to Zoosemiotics" mot ingen ringere enn Thomas Sebok selv, bio- og zoosemiotikkens grunnlegger. Sebok beholdt hele livet igjennom det standpunkt at "språket" var en evne, som kun tilskrives homo sapiens alene. De høyere primater kan uten tvil utføre avansert kommunikasjon med variert bruk av tegn for å formidle ulike budskap, men noen form for språkhandlinger ala mennesket, finner Sebeok intet belegg for. Inntil jeg leste blant annet "A Critical Companion to Zoosemiotics" og flere bøker av Irene Pepperberg, var jeg sterkt tilbøyelig til å forbeholde mennesket alene 'retten' til å benytte seg av språket som meddelelsesmiddel og modell for vår tenkning. Nå er jeg langt mer åpen for enkelte kognitive etologers overbevisende argumentasjon. Eksemplene som Martinelli trekker frem fra forskningen, kan alle tyde på at det faktisk eksisterer språklige evner hos andre arter enn oss selv, eksempler det er berettiget å benevne med termen "språk". Jeg har personlig vært svært fascinert av Irene Pepperbergs 30-årig lange studie av Alex, en grå papegøye (grey parrot) som nå dessverre er død for en tid tilbake. Alex kunne bruke langt over 150 ord. Han hadde lært seg begreper og demonstrerte rasjonelle evner der han kunne differensiere mellom 7 forskjellige farger og fem forskjellige former. Alex klarte å skille mellom ulike størrelser og antall figurer som han ble forelagt under forsøkene med Pepperberg. Alex har demonstrert at han forsto abstrakte begreper som "bigger", "same", "smaller" og "different". I tillegg klarte Alex å skjeldne mellom preposisjoner som "over" og "under". Det mest fantastiske var at Pepperberg hadde klart å trene opp Alex til å snakke amerikansk slik at hun kunne føre en direkte 'samtale' med Alex på mange slags vis. Martinelli nevner selvfølgelig i sin bok Irene Pepperberg og Alex som ét av flere etologiske språkstudier foretatt på forskjellige dyrearter. SPRÅK SOM MODELL FOR TENKNINGEN Spesielt er sjimpansen Whoshoe blitt berømt siden han ble opplært til å bruke ASL(American Sign Language). Washoe kunne etter lang og tålmodig opptrening demonstrere forbausende språklige evner og store kognitive anlegg , evner som uten særlig tvil har avdekket sjimpansene som mulige språkdyr. De klarer å uttrykke glede, sorg og omsorg som har påfallende likheter med menneskelige uttrykksformer. De har også demonstrert store evner til å kunne lyve og bedra andre, og de viser dermed tydelige tegn på å ha, hva psykologer og kognitive etologer betegner som en 'theory of mind". Slike resultater understøttes av den berømte primatforskeren Franz de Waal som har kartlagt storapenes kognitive evner, moralsk adferd og theory of mind over mange tiår Liknende funn på theory of mind er gjort hos papegøyen Alex, den kaledoniske kråke, caledonian crow, og andre kråkefugler, men finnes også hos hvalarter, delfiner og elefanter. Sjimpansen Washoe har dessuten vist sin evne til å benytte seg av språket som kognitiv m o d e l l for tenkning slik at han kunne danne helt nyskapende ord og begreper ved hjelp av sin metaforiske bruk av språket. Språk er her forstått ikke bare som middel for kommunikasjon, men i tillegg også som modell for tenkning, - dette er ét av de viktigste kriteriene som språkforskere mener må være oppfylt, for å kunne tilskrive noen en språkevne. Ut fra Washoes allerede kjennskap til ASL-ordene for "vann" og "fugl", dannet han spontant et helt nytt begrep for et dyr han ennå ikke hadde lært navnet på. Da Washoe engang fikk se en hvit svane på vannet, og ble spurt hva han så, signaliserte han vha tegnspråket ASL "water-bird"(vannfugl)! En smykke-ring kalte Washoe umiddelbart for "a finger bracelet" (fingersmykke). Han hadde ikke lært ordet for "ring", men kombinerte spontant to kjente ASL-begreper, "finger" and "bracelet", til et nytt begrep. Til disse observasjonen sier Dario Martinelli følgende: "Dette er virkelig et tydelig bevis på at språket blir brukt nøyaktig som et modellsystem og ikke bare som et rent kommunikativt redskap". Språket som en modell for tenkning er altså den egenskap, som de fleste psykologer, lingvister og filosofer idag regner som en fundamental forutsetning for menneskets språk. MONKEY HUMOR Et tilsvarende berømt eksempel på språklig adferd finner Dario Martinelli og Penny Patterson hos hungorillaen Koko. Koko er også opptrent i ASL. En dag Koko og hennes trener, Penny Patterson, sitter sammen, spør treneren Koko om hun vil ha noe å drikke. Det vil hun. Da Patterson spør hvilken kroppsdel man drikker med, oppstår det en merkelig seanse. Koko ser betenksomt på sin trener før hun demonstrativt peker på øyet. Etter å ha mottatt latter fra Patterson, peker Koko på nesen, deretter på øret, før hun med et merkelig "glis" peker på munnen og deretter fornøyd tar flaske til munnen for å drikke. Patterson og Martinelli ser eksempelet som en herlig illustrasjon på "Monkey Humore". Slike observasjoner viser at både sjimpansen og gorillaene kan benytte språket som modell for tenkningen. Alle de nevnte artene viser seg også å kunne skåre sterkt på speiltesten. "Mirror Test" er en test som kan demonstrere hvorvidt dyrene (mennesket inkludert) har en oppfatning av seg selv som et "selv". "Skore" på speiltestene gir grunnlag for å se på disse artene som handlende subjekter og personligheter, ikke totalt forskjellig fra oss mennesker. Elefanter, men også delfiner og hvalarter skårer høyt på speiltestene, og de har et meget komplisert og variert kommunikasjonsmønster som tyder på at også de titulerer hverandre med egennavn. Samme evner kommer, som før nevnt, til syne hos enkelte fuglearter. Kråkefuglene, for eksempel den ordinære skjera, skårer like suverent på speiltestene, og etologer hevder, at delfinene og kråkefuglene står like sterkt som sjimpansene hva kognitive evner angår. Vender vi blikket vekk fra fuglene og pattedyrene og fokuserer på de sosiale insektene, slik for eksempel pioneren Donnald Griffin har stått i bresjen for, åpenbarer kognitiv etologi et fantastisk komplekst kommunikasjonssystem mellom medlemmene av de forskjellige artene. Nobelprisvinneren i etologi (1973), den tidlig nevnte Karl von Frisch, fikk sin pris for sitt livslange studium av honningbienes kommunikasjonssystem. Det er verd å merke seg at han allerede i 1920-årene beskriver bienes komplekse "wagging tail-kommunikasjon" som "symbolsk språk". Nyeste kognitiv etologisk forskning viser dessuten at enkelte vepsearter er svært dyktige til å igjenkjenne sin egen arts individuelle ansikter, og de kan også kjenne igjen enkelte menneskers personlige ansiktstrekk, især birøkterens. Hvis vi vil følge den oppfordringen som ligger i "Martinellis Canon", er det kanskje riktig å stille oss åpne for den videre utforskningen av dyrs språklige kompetanse. Kognitive etologer og Martinelli har sammen med en rekke zoosemiotikere uansett åpnet opp for et spennende alternativt syn på språk som foreløpig synes å ikke være alment akseptert. BØR ZOOSEMIOTIKKEN BEVEGE SEG INN PÅ ETIKKENS OMRÅDE? Et filosofisk spørsmål som ofte stilles er, om zoosemiotikken og kognitiv etologi også bør kunne bevege seg inn på etikkens og moralens område? Som økofilosof vil jeg umiddelbart stille følgende retorisk spørsmål: Er det overhodet mulig å holde seg kun til en rent deskriptiv beskrivelse i studiet av mennesket og de øvrige dyrs adferd, kommunikasjon og samspill, uten samtidig å ha et etisk perspektiv på det vi holder på med? Martinelli kommer heldigvis inn på denne problemstillingen, der diskusjonen er av mer økofilosofisk karakter. Han går blant annet inn i den viktige diskusjonen om hvorvidt naturen også kan sies å ha en naturlig, iboende verdi i seg selv ('intrinsic values'). Martinelli dykker ned i den pågående konflikt som består innen etikken og økofilosofien mellom det å ville prioritere et antroposentrisk versus et biosentrisk verdisyn. Det er meget opplysende og svært gledelig å følge Martinellis kritiske revisjon av den utskjelte antroposentrisme og se hans egne prioriteringer, prioriteringer som han etterhvert deler med mange innenfor sitt studiefelt. ZOOSEMIOTIKK ER EN KOMBINASJON AV KRITISK ANTROPOSENTRISME OG BIOSENTRISME Den går i retning av å ville opprettholde det forfatteren kaller en "kritisk antroposentrisme" kombinert med biosentrismen innen zoosemiotiotikken og dens beskjeftigelse med etiske problemstillinger. Jeg forstår Dario Martinellis valg av perspektiv som et etisk viktig valg. Det er flere røster innen økofilosofien og økoetikken som i sin iver etter å unngå antroposentrismen, skyller barnet ut med badevannet. James Lovelocks tenkning om "Gaia" er ét slikt talende eksempel. Når for eksempel James Lovelock ("The Revenge of Gaia. Why the Earth is fighting back - and How We Can Still Save Humanity"(2006) uten synlige store problemer sier, at arter til alle tider har gått tapt i evolusjonen som svar på dagens utbredte desimeringer av plante- og dyrearter på jorden, da melder jeg pass. Dette er jo utryddelser som først og fremt skyldes menneskelig dårskap og grådighet, og artsutryddelsene skjer i et tempo som er ukjent i historien.(Se BBC: "Tipping points", NRK 2, 2014). Lovelock har dessuten tilsynelatende relativt få problemer med å forkynne sannsynligheten for en halvering av jordens befolkning i en nær fremtid. Vi er for mange mennesker på Gia allerede, sier Lovelock. Det kan jeg være enig i. Men når han uten å blunke sier at Gaia vil ordne opp i det rotet som menneskeheten har stelt i stand, da gir han uttrykk for det jeg vil kalle ren misantropi. Det er ikke i første rekke hans spådom om naturens hevn jeg er uenig i. Det er høyst sannsynlig at Lovelock får rett i sine dystre profetier. Det som plager meg, er at Lovelock har valgt et ensidig biosentrisk, eller økosentrisk perspektiv på tingenes tilstand. Ut fra sitt perspektiv ser det ut til at Lovelock velger å prioritere naturens gang og Gaia fremfor menneskets mulige fremtid. Lovelock velger dermed samtidig bort muligheten til å innta en kritisk antroposentrisk humanisme som innbefatter biosentrismen til et helhetssyn. Slik jeg leser og oppfatter siste del av "A Critical Companion to Zoosemiotics" befinner Martinelli seg heldigvis på en helt annen klode enn James Lovelock. I stedet for å tale om den mytiske "Gaia", velger han å holde seg til det konkret pulserende dyreliv på jorda. Slik jeg leser og oppfatter Martinelli som kritisk representant for zoosemiotisk forskning, befinner han og zoosemiotisk forskning seg heldigvis på en helt annen klode enn James Lovelock. I stedet for å tale om en mytisk "Gaia", som uansett vil ordne opp i ringvirkningene av menneskets forfeilede veivalg, velger Martinelli å forholde seg til det pulserende liv på jorda. Det er dette filosofiske perspektivet jeg finner som zoosemiotikkens og Martinellis ledetråd i deres vitenskapelige arbeid. Dario Martinelli taler åpenbart på vegne av en helt ny generasjon av etologer og semiotiske forskere. Carl Christian Glosemeyer Andersen Pensjonert lektor i filosofi og idéhistorie på Nansenskolen - Norsk Humanistisk Akademi - Magister i idéhistorie fra UiO.