Debatt

Oljebyen Bærum

Stavangers status som oljehovedstad kom med Stortingets lokalisering av Statoil og Oljedirektoratet i 1972. Hva med mindre kjente oljebyer som Bærum?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Diskusjoner om økonomi er ofte basert på påstander som så sementeres og blir til fakta. «Todeling av økonomien» er én retning, «landbruk som viktigst distriktsnæring» en annen. Det internasjonale pengefondet (IMF) brukte i 2013 todelingen for å beskrive en het norsk oljenæring som drev kostnadene til værs på bekostning av annen industri. Oppfatningen av en todeling har ført at diskusjonene om sentrum og periferi dreier seg om Oslo versus røkla, finans mot fisk og byfolk mot bønder. At olje og gass angår hele landet og er en viktig distriktsnæring, tildekkes.

Oljekrise kategoriseres som et vestlandsk fenomen, gjerne eksemplifisert med reportasjer om Stavanger-folk som må selge den ene Teslaen for å greie seg. Sannheten er at «oljeskyggen» – der innbyggere uberørte av olje og gass bor – teller 13 kommuner. Av de 428 kommunene i Norge hadde 220 landbaserte bedrifter knyttet til petroleum pr. 2015, mens 416 kommuner har innbyggere som er offshoreansatte.

Priskrakket som sendte oljeprisen ned og 50.000 ansatte ut av en bransje som talte 186.000 i direkte petroleumsrelaterte virksomheter (i tillegg jobbet 143.000 i indirekte virksomheter som varer, tjenester og finans), begynte i august 2014, og fortsatte ut 2016. Nedturen har endret oppgavene til mange virksomheter, men nettet petrorelaterte bedrifter forskningsinstituttet IRIS kartla i 2015 er likevel intakt, og viser at det knapt finnes en kommune som ikke er oljepåvirket.

En tur til Lysaker viser hvor tung «oljå» er i Bærum. Gigantene Statoil, Aker Solutions og DNV GL er samlet i oljebygda, attpåtil med selskap av suksesselskapet Lundin. Før krisen slo inn var drøyt 33.000 bæringer ansatt i direkte og indirekte virksomhet, tett fulgt av Oslo med 31.000. Oljeklyngen rundt hovedstaden talte nesten 77.000 ansatte før høsten 2014. Oslos oljeandel er av den indirekte typen, gjerne dominert av finans og juss, men vestkanten huser også et operatørselskap som DEA Norge, mens østkanten har mange sysselsatt i ABB og Siemens Oil and Gas.

Oljeskyggen ruger vel over det kystfjerne, indre Østlandet? Nei. Hamar kan skilte med cybersikkerhets-selskapet Secure-NOK, som sikrer oljeinstallasjoner mot hackere. Elverum? Norske Backer var lenge storprodusenter av panelovner før de begynte å lage eksplosjonssikre elprodukter til Nordsjøen. Industritunge Raufoss Oppland kan skilte med Raufoss Offshore og flere andre petroleumsrelaterte selskaper, mens EAB-engineering gjør Gjøvik til en subsea-by – en status som deles med Kongsberg – hovedstaden i Subsea Valley. I Telemark er Grenland et teknologityngdepunkt, med Notodden/Bø (!) som en god nummer to. Notodden er kjent for blues, Hydro og Tinfos, men er ikke minst en storleverandør av teknologi til fjernstyrte undervannsbåter.

De tusenvis av bedriftene som forsyner petroleumsnæringen er den manglende fortellingen om et norsk industrieventyr. I Rogaland er det tydelig å se linjene fra smedene og verkstedene på Jæren som leverte hestesko og ploger til landbruket, men som i løpet av 70- og 80-tallet tok sin del av oljemarkedet. Selv om skalaen er mindre enn i Rogaland, gjenkjennes mønsteret over hele landet. Tidligere regjeringer var opptatt av å spre oljenæringen ut fra Stavanger både for å unngå en ensidig økonomi og for å dele på oljegodene, men den teknologiske underskogen som IRIS-rapporten ramser opp, er en del av industrisuksessen det ikke er sunget høyt nok om.

De mange olje- og gassrelaterte bedriftene i så mange kriker og kroker av landet, spenner bein på en del oppfatninger. Ja visst, landbruk er viktig for distriktene, men de høyteknologiske leverandørbedriftene er de viktigste utkantnæringene.

«Oljå»s betydning for hele Norge mistes av syne hvis næringen blir definert vekk som noe som foregår i Stavanger. Omstilling av olje- og gassnæringen i Norge må skje på Forus og i Follo, tiltak for å vri industrien i karbonfri retning kan ikke dirigeres til Vest- og Sørlandet alene.

Mer fra: Debatt