Oljefunnene på norsk sokkel vekker ikke enstemmig begeistring, til tross for at bekymringen inntil nylig var at en nedgang i utvinningen av olje og gass ville kunne svekke landets økonomi.
Én motforestilling er at tempoet i utbygging blir for høyt. Tilbakeslaget i internasjonal økonomi tilsier imidlertid at norsk økonomi vil kunne dra nytte av videre utbygging på sokkelen.
En annen motforestilling er at utvinningen av olje og gass på norsk sokkel bidrar til å skade klimaet ved utslipp av CO2. Derfor har noen ytterliggående miljøvernere og politikere tatt til orde for en avvikling av norsk petroleumsvirksomhet. På dette punkt kan noen nøkkeltall kunne mane til nøkternhet. I 2009 hadde Norge med 4,8 millioner innbyggere ca. 0,07 prosent av verdens befolkning. Samme år sto Norge for ca. 0,64 prosent av verdiskapningen i verdensøkonomien, målt ved bruttonasjonalproduktet, BNP. Produktiviteten per innbygger i Norge er ni ganger så høy som gjennomsnittet i verden. Utslippene av CO2 ved bruk av energi var ca. 0,13 prosent av totalen for verden. Norges befolkning står for om lag dobbelt så høye utslipp av CO2 som gjennomsnittet i verden, men i forhold til økonomisk ytelse er vi fem ganger så effektive. Bakgrunnen ligger i vår vannkraft og effektive bruk av energi. På hjemmebane har vi intet å skamme oss over.
Argumentasjonen går imidlertid på at Norge med sin eksport av olje og gass står for en uforholdsmessig høy andel av verdens utslipp av CO2, hvilket er skammelig og bør stanses. Dette argumentet påkaller en avklaring av de faktiske forhold i markedene. Etterspørselen etter norsk olje og gass skapes av forbrukernes behov for energi, uansett hva Norge måtte finne på. De har alternativer til rådighet.
I det internasjonale oljemarkedet har Norge en begrenset betydning. Det volummessige grunnlaget for oljeprisen settes i Golfen, ved samspillet mellom De forente arabiske emirater, Irak, Iran, Kuwait og Saudi-Arabia. I tillegg har Russland og Venezuela betydning. Den faktiske prisdannelsen skjer på børsene i London og New York, der finansielle aktører ofte er avgjørende.
Dersom Norge skulle innstille eksporten av olje ville mest sannsynlig de samme volum kommet til markedet fra for eksempel Nigeria, Venezuela eller Midtøsten. Resultatet ville være en overføring av oljeutvinning fra et land med strenge reguleringer og en høy standard for helse, miljø og sikkerhet til land med svakere reguleringer og lavere standard, uten virkning på verdens samlede utslipp av CO2.
I den utstrekning andre oljeeksportører skulle unnlate å øke sine volum for i stedet å la oljeprisen stige, ville konkurranseevnen for fornybar energi bedres, men dette krever store investeringer og tar lang tid. En høyere oljepris ville på kortere sikt styrke konkurranseevnen til ukonvensjonell olje som tjæresand og skiferolje. Umiddelbart ville en høyere oljepris også styrke etterspørselen etter kull, som er tilgjengelig i store mengder. Resultatet ville være en økning i verdens utslipp av CO2 sammen med en forverring av lokale og regionale miljøskader.
I markedet for naturgass i Europa har Norge en grunnleggende betydning som nest største leverandør og dermed som en garantist mot ensidig avhengighet av russisk gass. Dersom Norge skulle innstille eksporten av naturgass til Europa ville virkningen kunne bli dramatisk. Russland kunne ved effektivisering av forbruket og utbygging av nye felt kanskje dekke en del av bortfallet. Et frafall av Norge som stor leverandør ville imidlertid gjøre gass til en mindre attraktiv energikilde for Europa. Det umiddelbare alternativet er kull, på lengre sikt kjernekraft. Utslippene av CO2 ville øke, lokale og regionale miljøproblemer forverres, og sikkerhetsproblemene skjerpes.