Stortingspresident Olemic Thommessen redegjorde om byggeprosjektet på Stortinget tirsdag, men trekke seg ville han ikke. Kvelden etter fikk han beskjed om at KrF ikke hadde tillit til ham. Dermed ble han presset til å trekke seg.

Stortingspresident Olemic Thommessen redegjorde om byggeprosjektet på Stortinget tirsdag, men trekke seg ville han ikke. Kvelden etter fikk han beskjed om at KrF ikke hadde tillit til ham. Dermed ble han presset til å trekke seg.

Vis bildetekst
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

09-03-2018

Olemic og politikk

President Olemic Thommessen er historie. Men historien om hva som skjedde, er ikke ferdigskrevet.

Onsdag ettermiddag og kveld pågikk et intenst drama i kulissene på Stortinget. KrF hadde hatt gruppemøte, men partileder Knut Arild Hareide omgikk behendig sannheten da han møtte pressen etterpå. Alle fikk inntrykk av at KrF fortsatt ikke hadde bestemt seg. Det var ikke riktig. KrFs stortingsgruppe hadde kommet fram til at Olemic Thommessen ikke lenger hadde deres tillit. Han var ferdig som president.

Senere på kvelden ga Hareide beskjed til Høyres parlamentariske leder, Trond Helleland. Ifølge VG drøyde det fordi Hareide måtte på legevakten med kona, som hadde vært hobbyelektriker og fått et støt. Helleland var på teater med Fabian Stang og Trude Drevland, to andre Høyre-politikere som også er godt kjent med skandaler. Olemic Thommessen fikk ikke vite noe. Ikke før torsdag morgen. Da gikk han på Stortingets talerstol og sa at han trakk seg som president fordi han ikke lenger hadde støtte fra KrF. Dermed var det magre flertallet bak ham borte.

KrFs rolle er interessant. Hvorfor tok det så fryktelig lang tid før Knut Arild Hareide og resten av stortingsgruppa kom fram til at Thommessen ikke kunne fortsette? Den informasjonen partiet brukte for å begrunne tapet av tillit, var ikke ny denne uka. Den har vært kjent lenge. Svaret på det spørsmålet finner vi der både Knut Arild Hareide, Jonas Gahr Støre og Erna Solberg vil mene at det ikke er noe å se: KrFs opptreden henger nøye sammen med partiets vanskelige posisjon på vippen i Stortinget.

Valget om å trekke støtten til Thommessen er i seg selv ikke et signal om at KrF er på vei over til rødgrønn side. Men partiets vanvittige nøling og beslutningsvegring over så lang tid forteller mye om hvor lammende den politiske spagaten er i ferd med å bli for Knut Arild Hareide. I teorien sitter KrF i en drømmeposisjon, der de kan avgjøre store saker og også regjeringsspørsmålet, om det blir satt på spissen. I praksis er posisjonen like mye et mareritt, der KrF blir presset til å velge i det som ofte framstår som uløselige politiske dilemmaer. Uansett hvilken retning Hareide velger, vil store deler av hans eget parti, fra topp til grasrot, være uenig.

I det lange løp er det likevel aller mest skadelig for KrF å fortsette vegringen, å la være å ta stilling. Sånn sett kan presidentsaken tjene som et godt eksempel. KrF kom ikke heldig ut av at de støttet Thommessen på sviktende grunnlag, etter hvert både halvhjertet og kvarthjertet, før de til slutt endte med å trekke støtten. Og det etter at Hareide hadde holdt et komplett uforståelig og kronglete innlegg etter Thommesens redegjørelsesforsøk, der det viktigste for KrF-lederen så ut til å være å holde seg stående på talerstolen tida ut uten å komme i skade for si noe meningsfullt om saken.

Thommessens avgang kom et knapt halvår for sent. Han burde aldri sagt ja til gjenvalg som president, spesielt ikke da alle andre i presidentskapet ble byttet ut. Han burde aldri ha latt seg velge når han så hvordan kandidaturet hans splittet Stortinget. Han burde aldri falt for fristelsen til å fortsette i jobben når det ble klart at han kom til å bli valgt med knappest mulig margin. Om ikke Thommessen selv var i stand til å se det, burde noen andre forklart det for ham. I stedet valgte Høyre, med statsminister Erna Solberg i spissen, å la ham fortsette.

Selv om Thommessen-saken ikke er noen metoo-sak, er det grunn til å merke seg at også den er et eksempel på et skjemmende trekk ved norsk politikk for tida: Det sitter utrolig langt inne for politiske ledere å ta konsekvensene og ansvaret for egne feil. I stedet ser vi igjen og igjen at de forsøker å skyve ansvaret bort, klamre seg til posisjoner de ikke fortjener, bygget på en tillit de ikke har – og at de som burde gitt dem beskjed om at nok er nok, i stedet later som de ikke husker eller velger å se en annen vei.

Slik kan det ikke fortsette. Norske politikere må slutte å spille poker med sin viktigste kapital: Tilliten fra oss som har valgt dem som våre representanter til landets viktigste og mest ansvarsfulle verv.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!