Jeg kommer aldri til å glemme det. Noen seige, svarte uker etter 22. juli var valgkampen så smått kommet i gang. Jeg var i et TV-studio for å kommentere den. Ville Ap vinne på dette, lød spørsmålet programlederen ville ha svar på. Utenfor studio, i et venterom, snakket jeg lenge med en sentral politiker fra opposisjonen. Mens vedkommende simulerte brekningslyder og stakk fingrene i halsen for å understreke poenget, kom forakten ut som en tirade: «Jeg blir helt kvalm av Ap. De skyver AUF-erne og ungdommene foran seg. De bruker terrorangrepet bevisst for å kneble motstanderne i valgkampen».
Jeg ble stum, smilte fårete, ante ikke hva jeg skulle si. Tenkte noe sånt som at dette måtte være et utslag av desperasjon, en ubetenksomhet fordi valgkampen ble umulig. Ap lå nede, og da sparker man ikke. Men det er jo det valgkampen handler om. Opposisjonen skal sparke på posisjonen. Nå hadde man plutselig en uangripelig motstander foran seg. Men, tenkte jeg videre, alle forstår jo hvor blytungt det er for Ap nå. 69 skutt og drept på Utøya. Knuste kontorer, mennesker som er sprengt i stykker. Et partiapparat som har sørget, trøstet, vært fortvilte og oppløst i tårer. Gått fra begravelse til begravelse til begravelse. Fra sykeseng til sykeseng til sykeseng. Simuleringen av brekninger virket brutalt malplassert. Men jeg la det vekk, katalogiserte det som et høyst menneskelig følelsesutbrudd. Et enkeltstående feiltrinn.
Så går det noen uker til, ganske mange. Det blir november. Frps nestleder går på Stortingets talerstol. «La meg først slå fast at det er ingen som prøver å spille noe offer her. Hvis det er noen som prøver å spille offer etter 22. juli, så er det til de grader Arbeiderpartiet. Og det bør dem også gjøre, for de var et av de store ofrene. Det har tydeligvis Arbeiderpartiet lagt en strategi på, å videreføre denne debatten gjennom å angripe Fremskrittspartiet,» sier Per Sandberg. Folk går gråtende ut av stortingssalen. I løpet av dagen legger Sandberg seg flat, men ikke helt: Han fastholder at Ap har lagt en helt ny strategi der målet er å knytte Frp til 22. juli-terroren.
De pipler stadig fram, disse utfallene. Teorier om at venstresiden, med AUF og Ap i spissen, kynisk bruker 22. juli for å vinne sympati, for å kneble eller stigmatisere politiske motstandere, for å legge lokk på uønskede debatter. I løpet av den siste uka har to nye stemmer meldt seg på. Den pensjonerte rederen Dan Odfjell skriver om «Et begredelig politisk etterspill» på kronikkplass i Bergens Tidende: «Min påstand er at sistnevnte (Ap) utnytter 22. juli i et velregissert politisk spill for bl.a. bevisst å viske ut skillet mellom seg selv (som partipolitisk institusjon) og nasjonen Norge (...) Landet syder nå av misbilligelse over hva jeg kaller denne voldsomme 22. juli-regien til Arbeiderpartiet».
Skribent Hanne Nabintu Herland følger opp med å fortelle om «Politisk heksejakt» i et innlegg i Aftenposten: «Slik det nå er, framstilles det nærmest som at hvis man er kritisk til Ap, settes man automatisk i samme bås som en massemorder. Den politiske heksejakten er nå så sterk at vi kan snakke om udemokratisk totalitære forhold i Norge. (...) Er det kommet så langt at vi ikke tåler konservative røster? I så fall er vi på god vei til å bli det nye Øst-Tyskland, der intolerante sosialister danner fronten. Dermed stanses den frie demokratiske tanke, og staten formes i retning av et totalitært demokrati».
Jeg har hittil ikke møtt en eneste Ap-er eller AUF-er som ikke inderlig ønsker at 22. juli aldri, aldri skjedde. Jeg kommer helt sikkert ikke til å gjøre det, heller, noen gang. Ideen om at Ap utnytter terroren i egen vinnings hensikt, mens det er partiets meningsmotstandere som er de reelle ofrene for et kynisk og sleipt maktmisbruk, er så vanvittig at man får mest lyst til å skrike. Inne i rettssalen hører vi grufulle og hjerteskjærende fortellinger fra Utøya. Utenfor finnes det voksne, ressurssterke mennesker som i fullt alvor mener at det er dem det er synd på, og at disse ungdommene brukes for å kue dem.
Hvor kommer dette fra? Jeg vet ikke. Men jeg tror det er riktig å si at historien om 22. juli er både politisk og apolitisk, og at det er viktig å være dønn tydelig på hva som er hva. Ja, det var et politisk angrep, et angrep på AUF og Ap. Men det var også et angrep på hele Norge. I den sorgen som deles av alle oss som ikke var direkte berørte, som ikke mistet noen, er alle tårer like mye verdt, uavhengig av hvem som feller dem. Og motsatt: I politikken har sorgen ingen plass. Så enkelt, og så vanskelig, er det.