ANNONSE

Obama tilbake!

Vi hadde ikke sett hverandre siden det ble slutt. Gjensynet var fantastisk.

«Mem’ries light the corners of my mind»
«Misty water-colored mem’ries of the way we were»
«The Way We Were»,

Barbra Streisand (Syng med!)

Det var uka for gjenforening mellom to gamle helter, mellom dem og meg, mellom før og nå.

Det var også uka for å minnes innsettelsen av Donald Trump. Sjokket 9. november, og Goebbels-talen i Washington 20. januar som skremte vannet av oss alle.

Talkshow-legenden David Letterman fikk sparken fra sitt legendariske «Late Show» i 2015 etter 22 år. Han har brukt tida på å la skjegget gro. Det hadde ikke gjesten hans i det første programmet i en ny serie på strømmekanalen Netflix.

Serien har fått navnet «My Next Guest Needs No Introduction», og levde opp til det da Letterman kunne introdusere Barack Obama. Det var som å se igjen en ekskjæreste. Han var enda kjekkere enn jeg husket, enda høyere, enda mer elegant, enda mer veltalende, enda morsommere. Litt gråere. Sukk. Særlig når Trump er det nye faste følget.

«Scattered pictures of the smiles we left behind»
«Smiles we gave to one another for the way we were»

Jeg hadde nesten glemt Obama. I kakafonien rundt Trump, hadde han forsvunnet i den tjukke tåka som var 2017. Han har ligget lavt, vært forsiktig, gitt få intervjuer og jeg tror ikke jeg har sett levende bilder av ham siden nettopp den dagen i Washington.

Gjensynet satte meg oppriktig talt litt ut. Det var som om hjernekoblingene skrek av smerte ved tanken på at vi, det vil si dem der borte, kunne velge Trump. At en mann som han kunne erstatte en mann som Obama. Kontrasten mellom de to er bare helt vanvittig.

Tilbakelent fortalte Obama om den første dagen som ikke-president. Han sov lenge. Så dro han på ferie med Michelle. Nøt friheten. Så skrudde han opp lamper i sitt nye hjem «i samme nabolag som han pleide å bo», med referanse til Det hvite hus. Lampene sleit han med, innrømmet han selvironisk. Nei, ikke noe «ingen er bedre til å montere lamper enn meg».

Obama var ingen Messias. Mange utviklingstrekk fortsatte i feil retning under ham. Men han hadde en anstendighet som gudene vet at vi trenger å få tilbake. En vilje. Samtalene mellom de to avgåtte dreide seg om stort og smått, men ikke ett ord om elefanten i rommet, Trump. Obama snakket heller om at han hadde vært heldig, at det for alle mennesker med suksess er et element av flaks. Det traff den selvgode, den selverklært geniale elefanten midt i buken.

Dette rørte Letterman, som sa at han ikke hadde vært annet enn heldig. I programmet snakket de to mye om protestmarsjen i Selma, Alabama i 1965, om borgerrettigheter. Selvsagt ikke tilfeldig. Letterman, hvit og privilegert, husket hvor han hadde vært våren 1965 mens svarte ungdommer risikerte livet for å sikre seg sin rett til å stemme. Han hadde dratt til Bahamas for å gå på fylla, for der var det billig børst. Mens noen kjempet for et mer rettferdig samfunn, satt han på danskebåten, i mangel av et bedre bilde.

Ting å lære her i all vår nærsynthet og selvopptatthet. Og det var godt å se ham igjen, og vite at han pønsker på noe. Obama har en plan.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!