SAMLIVSBRUDD: I de aller fleste tilfeller ønsker ikke barnet å måtte endre på hele sitt liv og    sin vante situasjon fordi foreldrene flytter fra hverandre. FOTO: HANS PETTER GOLLER

SAMLIVSBRUDD: I de aller fleste tilfeller ønsker ikke barnet å måtte endre på hele sitt liv og sin vante situasjon fordi foreldrene flytter fra hverandre. FOTO: HANS PETTER GOLLER

Vis bildetekst
Foto:

21-12-2016

O jul med din glede ...

Når foreldrene skiller lag og havner i konflikt må barnet skjermes og beskyttes etter beste evne.

I 2014 ble det i henhold til Domstoladministrasjonen avgjort 2.549 barnefordelingssaker etter barneloven i tingretten. Av disse saker ble det avsagt dom ved 645 tilfeller. SSB opplyser at en gjennomsnittlig norsk familie i 2014 hadde 1,85 barn under 16 år. Man kan følgelig anslå at nær 1.200 barn direkte berøres av domsavsigelsen hvert år.

I disse rettssaker er det i første rekke barna som får en dom de må etterleve – en dom som berører deres oppvekst og som sannsynligvis påvirker dem gjennom hele livet. De blir dømt til å måtte bo mest hos en forelder og å være sammen med den andre forelderen så ofte som retten har kommet frem til. Barn blir ofte dømt til å måtte flytte vekk fra familie og venner de har hatt gjennom hele oppveksten. De kan bli dømt til å måtte bytte skole eller barnehage som resultat av flyttingen. De blir fradømt muligheten til å kunne opprettholde nær kontakt med øvrig familie og venner de har forholdt seg til under oppveksten dersom barnet flytter langt vekk. De blir dømt til at den ene forelderen har mer betydning enn den andre og derav er viktigere for barnet. Kort sagt – i realiteten så er det barnet som får en dom og de blir dømt etter barneloven – loven som er laget for å ivareta barnets egne rettigheter og interesser. Involverte parter argumenterer med at det skal være til barnets beste.

I de aller fleste tilfeller ønsker ikke barnet å måtte endre på hele sitt liv og sin vante situasjon fordi foreldrene flytter fra hverandre. I barnets kanskje mest sårbare situasjon vil man lett kunne forstå at det siste barnet trenger er nye venner, nytt bosted, ny skole og et nytt oppvekstmiljø. Man må også kunne legge til grunn at barna i de aller fleste tilfeller ønsker å få være like mye sammen med både mor og far slik de er vant til fra tidligere. De vil ha det som det var før selv om mor og far ikke bor sammen lenger.

Dagens praktisering av gjeldende barnelov er problematisk og det kan reises spørsmål ved om det er barnet beste eller foreldrenes beste som blir vektlagt mest. Det er ikke automatisk til barnets beste at vi voksne finner praktiske løsninger for oss selv og argumenterer med at det skal være til det beste for barnet. Tvert imot – det vil fort være å gjøre barnet urett sett fra barnets perspektiv.

Når foreldrene skiller lag og havner i konflikt må barnet skjermes og beskyttes etter beste evne. Det har de et grunnlovsfestet krav på.

Det første vi må skjerme barnet fra er at det får hele livet sitt endret etter foreldrenes samlivsbrudd. Dette gjør man best ved å forhindre at noen av foreldrene kan utsette barnet for større endringer i barnets hverdag enn hva som er helt nødvendig.

Man bør etterstrebe at barnet kan få fortsette med det liv det hadde fra før. Dette bør den nye barneloven ivareta i sterkere grad enn i dag. Barnets rett til «i et størst mulig omfang kunne videreføre sitt vante liv» bør være grunnleggende og et styrende element når man nå skal endre barneloven.

Vi voksne er sikkert velmenende, og man bør kunne forutsette at også sakkyndige og domstolen utøver sitt fag med de beste intensjoner. Problemet er at vi voksne definerer barnets beste ut fra et voksen-perspektiv der de voksnes ønsker og behov fort blir prioritert fremfor barnets ønsker, behov og rettigheter.

Barneperspektivet bør få en mer fremtredende rolle i den nye barneloven. Vi må våge å ta et oppgjør med rådende praktisering og gjeldende holdninger når vi nå skal definere hva som er til barnets beste. Vi kan ikke fortsette med å prioritere de voksnes behov og samtidig dekke oss bak at det skal være til barnets beste.

Bostedsforelders mulighet til å flytte barnet over en lengre avstand fra samværsforelder bør opphøre. Et omfattende samvær og en likeverdig kontakt med begge sine biologiske foreldre er en menneskerett – også for barn. Domstolene må få en fri adgang i Barneloven til å kunne hjelpe barnet så det kan ha en likeverdig kontakt med begge sine foreldre dersom foreldrene er i konflikt. Det vil være til barnets beste.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!