Jeg husker jeg i Grenoble i 1990 fant The Jacksons «State Of Shock» fra 1984 – Michael Jackson og Mick Jagger i duett. Maxisingelen. Jeg hadde lett etter den i årevis.
På ferier og reiser var alltid det første jeg gjorde å gå inn på platebutikker og lete etter Michael Jackson-plater jeg ikke hadde. Til slutt hadde jeg alle LP-ene til Michael Jackson og The Jacksons, nesten alle maxisinglene, sjutommer-singler, picturedisc-er og kassetter.
Utover 90-tallet ble jeg voksen og fascinasjonen tapte seg. Galskapen, operasjonene, musikken som ble dårligere. Beskyldninger om overgrep mot en ung gutt i 1993. Jeg ville ikke tro på det, men kunne ikke avvise det helt heller. I 1996 gjorde jeg det slutt med Michael Jackson og solgte hele platebunken på Råkk & Rålls i Torggata for 150 kroner.
Men jeg sluttet aldri å elske musikken hans. Og jeg sluttet aldri egentlig å tro på ham. Han var bare rar. Et aseksuelt vesen. Et plaget barn i en voksen kropp. Han var snill. «I would never hurt a child», insisterte han. Nei. Han ville jo aldri gjort det, den spede, litt enkle mannen med den spinkle talen.
Men så var det sant likevel. Historiene til Wade Robson (36) og James Safechuck (40) i dokumentaren «Leaving Neverland», om hvordan de ble groomet og misbrukt av Michael Jackson da de var små er umulig å ikke tro på. Hvordan han systematisk og kynisk lurte familiene til unge gutter til å gjøre noe nesten utenkelig, å overlate barnet sitt i varetekten til en mann de egentlig ikke kjente. Hvordan han fikk guttene til å føle at de var i et seksuelt kjærlighetsforhold med ham. Hvordan han siden dumpet dem til fordel for en ny gutt. Den helt absurde men hjerteskjærende kjærlighetssorgen.
Hardest slår alvoret inn når Wade Robson snakker om hvordan overgrepene raskt ble grovere og grovere. Uttrykket i ansiktet hans når han henter frem minnene: «En fullt voksen manns penis i munnen min, en liten sjuårings munn», sier han. Ganske stille.
Jeg så hele dokumentaren på NRK denne uka. I ett. To ganger to timer.
Som journalist kan jeg se at den er for ensidig, som menneske og seer tenker jeg bare til helvete med det, dette måtte NRK sende. Når de ville slutte å spille Michael Jackson på NRK før «Leaving Neverland» ble sendt, syntes jeg det var usaklig og i overkant moralsk. Etter fire timer med dokumentar, skjønner jeg instinktet. Michael Jackson er ikke underholdning og forlystelse lenger.
Min aller største barndoms- og ungdomshelt døde i løpet av de TV-timene. Jeg kan aldri høre på musikken hans med den samme gleden igjen, aldri mer danse rundt i leiligheten med «Blame It on the Boogie» eller «Wanna Be Startin' Somethin'» på full guffe.
Jeg er så jævlig skuffa. Over Michael Jackson. Over folk som trodde på ham. Over meg selv.
For hvordan kunne vi?
Det finnes bilder av Michael Jackson på scenen med ereksjon. Han var ikke aseksuell. Det visste vi egentlig. Han hadde store mentale utfordringer og var ikke trygg. Det var åpenbart. Og så at han skulle ville være sammen med unge gutter hele tida fordi han ikke hadde noen barndom? Hva? Skulle alle verdens barnearbeidere naturligvis bare omgi seg med unger når de ble voksne, da? Det står jo ikke til troende. Men vi trodde. Selv om vi visste bedre.
Det bør vi reflektere over. Det var ikke greit. Og det er helt på sin plass om vi skammer oss litt.