03-01-2017

Nytt møte i departementet - 20 år etter

Når representanter for fire politiske partier snart går inn på statsråd Helgesens kontor, skal de vite at det nøyaktig 20 år tidligere, i samme bygning, ble lagt siste hånd på en invitasjon til generalsekretæren i Europarådets miljøvernavdeling som ville ha gjort deres møte nå, den 4. januar 2017, uaktuelt og unødvendig - dersom alt hadde gått riktig for seg.

Den gang, som nå, var det Bernkonvensjonen og Norges forpliktelser som stod på dagsordenen.

Bakgrunnen for det som skjedde omkring årsskiftet 1996/1997, var at Norges Bondelag hadde invitert generalsekretær Fernandez-Galiano til et møte i Oslo. Formålet var å få en endelig avklaring av hva som var det reelle innholdet i et utkast til felles nordisk forvaltningsplan for store rovdyr, som de nordiske bondeorganisasjonene hadde stilt seg bak. På bakgrunn av den faktiske bestandssituasjon i Fennoskandia tok denne planen til orde for at det burde sikres levedyktige fellesbestander ved at Norge fikk hovedansvaret for jerv, Sverige for bjørn og Finland for ulv.
Denne planen var et skudd for baugen for norske miljøbyråkrater som på 80-tallet hadde utarbeidet sin egen "landsplan" (uten folkevalgt godkjenning), hvor det ble forutsatt at Norge skulle bygge opp egne levedyktige rovdyrbestander innenfor egne grenser. Deler av planen ble senere innarbeidet i den første rovviltmeldinga (1992), men spørsmålet om bestandsstørrelser ble av taktiske grunner skjøvet ut i tid. I mellomtiden hadde miljøorganisasjonene, med den lille nykomlingen Foreningen Våre Rovdyr som spydspiss, satt i verk en voldsom kampanje mot den nordiske planen. De hevdet at den var en utryddelsesplan, rettet mot norsk ulv, og erklærte at den var i strid med Bernkonvensjonen.. De forsøkte så å få generalsekretæren i Europarådets miljøvernavdeling til å gå god for dette og gjøre sitt for å hindre at den kom til behandling og godkjenning i Nordisk Råd. 

Nå fant imidlertid generalsekretæren den nordiske planen interessant, og i svarbrevet ga han også uttrykk for at den burde videreutvikles. Det utløste i sin tur en motreaksjon mot generalsekretæren ved at kampanjeledelsen ved hjelp av bl.a. Direktoratet for naturforvaltning og de nordiske medlemmene av Bernkonvensjonens faste komité (alle patente miljøbyråkrater) forsøkte å få ham til å dempe seg. Deretter rettet de trykket mot Nordisk Råd, hvor et representantforslag med utgangspunkt i den nordiske planens forvaltningsprinsipper, var under behandling. Brevet fra Bernkonvensjonens sekretariat ble ikke nevnt.

Resultatet av behandlingen i Nordisk Råd i Reykjavik februar 1990, var at forslaget om  felles nordisk forvaltning ikke ble realitetsbehandlet, dette med henvisning til den kritikk - "på både formelt og saklig grunnlag" - som var blitt rettet mot det fra miljøorganisasjonene. 
Dette betydde at norske parlamentarikere nikket til en fortolkning av Bernkonvensjonen som innebar at Norge var forpliktet til å bygge opp egne levedyktige rovdyrbestander. Dermed var føringene lagt for det videre arbeid.
 Reykjavik har etter dette - med rette - framstått som selve høydepunktet i den norske miljøbevegelsens kamp for norske rovdyrbestander.

Det var derfor som et spøkelse fra fortiden dukket opp på etteråret 1996 da naturvernavdelingen i departementet, midt i planleggingen av rovviltmelding nummer to, ble klar over at et oppklaringsmøte mellom Galiano og de nordiske bondeorganisasjonene kunne bli en realitet. For hva kunne komme til å skje dersom Galiano fikk alt for presise spørsmål i et møte hvor selve hovedfienden hadde regien?
Så hivde de seg rundt, og den 10. januar 1997 gikk invitasjonen til Galiano og Haapanen i Bernkonvensjonen ut. Uken etter fulgte invitasjon og møteprogram til organisasjonene, som skulle få stille med en representant hver.

Møtet fant sted i Miljøverndepartementet den 7. februar 1997. Pressen var ikke invitert, og noe offisielt referat finnes ikke. Ikke engang Galianos innlegg ble av departementet vurdert som verneverdig. Det eneste som kom direkte ut fra møtet, var en artikkel av Viggo Ree, representant for Foreningen Våre Rovdyr. Her tilla han Galiano den oppfatning at Norge er forpliktet til å bygge opp egne levedyktige bestander av store rovdyr,

I Regjeringens andre stortingsmelding om rovviltforvaltningen, behandlet av Stortinget i juni samme år, står ikke dette med rene ord. Men det kan tolkes slik, og det gjorde flertallet.
Samtidig lå et lydbåndopptak fra møtet i Miljøverndepartementet arkivert hos en av organisasjonene. Der ligger det vel ennå. Men det finnes kopier som er tilgjengelig i dag og kan stilles til rådighet for våre folkevalgte.
Dersom de ønsker det..

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!