Nord-Korea er på den diplomatiske offensiven, først ved Kim Jong-un’s nyttårstale og så ved å invitere president Moon Jae-in til Pyongyang. Moon har «praktisk talt» akseptert, så tilnærmingen mellom de to kan fortsette på høyeste nivå etter at lekene er avsluttet.
USA er i protestmodus. President Donald Trumps strategi er «maksimum press» på Nord-Korea. I sin tale om rikets tilstand tok han ikke ordet diplomati i sin munn, og det har heller ikke Pence gjort under sitt Asia-besøk. Trump militariserer utenrikspolitikken, respekterer generalene han omgir seg med, og uttaler seg negativt om sine diplomater.
Sør-Korea legger to prinsipper til grunn: Nord-Korea må ruste ned og krig må unngås. Strategien er forhandlinger; støtte til sanksjoner, også til de ensidige amerikanske sanksjonene; forsvar, det amerikanske rakettforsvaret (THAAD) inkludert; og militær avskrekking. Trump skiller seg fra Moon på to punkter: Han truer med krig og tar avstand fra det diplomatiske sporet.
«Maksimum press» betyr for det første sanksjoner. De rammer nå 85 prosent av de nordkoreanske inntektskildene og Pence varsler nye blytunge amerikanske sanksjoner. Dernest demonstrasjon av overlegen militær makt langs Nord-Koreas grenser. To øvelser er stilt i bero, men bare til lekene er over. Retorikken åpner for litt av hvert og trusler om bruk av makt sitter løst. På toppen av det hele er Trump impulsiv og uforutsigbar. Dette skaper frykt, for man vet ikke hva han kan finne på. Noen nære medarbeidere prøver å tøyle ham, men med uvisst resultat.
Greier Moon å dempe spenningen? Han kan tilby et bredt spekter av humanitær hjelp så lenge det ikke rammes av sanksjonene. Sanksjonslette kunne vært et godt forhandlingskort under omstendighetene, for i nyttårstalen sa Kim at han ville legge større vekt på økonomien, men den veien er stengt fordi USA er avvisende. Japan også, for den saks skyld. Moon kan prøve å tone ned de mest provoserende delene av militærøvelsene, appellere til Nord-Korea om et moratorium på testingen og få kinesisk støtte for det. USA krever imidlertid nedrustning i nord, ikke bare frys, og konfliktens kjerne – det nordkoreanske atomprogrammet – er først og fremst en sak mellom Nord-Korea og USA. Dessuten er Moon i prinsippet forpliktet på samme målsetting. Handlingsrommet er derfor begrenset, men ved å vise vilje til å minske spenningen øker han omkostningene ved den uforsonlige amerikanske politikken, som møter mindre forståelse internasjonalt. Den gevinsten kan han innkassere.
Nord-Korea har tidligere underskrevet på målsettingen om et atomvåpenfritt Korea, senest i felleserklæringen fra 6-maktsforhandlingene i 2005, men det var mange atomvåpen siden. Nå hevder Kim at han har en kjernefysisk gjengjeldelsesevne mot USA. Kanskje kan de koreanske lederne likevel gjenta målsettingen når de møtes. Men kan den innfris? Er det fortsatt realisme i det?
Hvis vi ser bort fra krig, som ingen i regionen vil ha, og muligheten for at regimet i nord bryter sammen – det siste gir høye odds; totalitære, brutale diktaturer er standhaftige – er nedrustning tenkbart bare hvis forholdet til USA endrer karakter. Da den kalde krigen var over, Sovjetunionen brøt sammen og Kina så i alle andre retninger enn Nord-Korea, søkte statens grunnlegger Kim Il-sung forsoning med erkefiendene USA, Japan og Sør Korea. Siden er dette ønsket gjentatt mange ganger og på mange måter. Stikkordet er «fiendtlige relasjoner»: Satsingen på atomvåpen gjelder så lenge forholdet til USA er fiendtlig. Underforstått, hvis forholdet snus fra fiendskap til samarbeid slik at trusselen forsvinner kan atomvåpnene gjøre det samme. Først missilene og så sprengladningene, det vil være den logiske rekkefølgen. I dette perspektivet er det mulig å tenke seg en reversering av våpenprogrammet, men det viser samtidig hvor søkt målsettingen er blitt.
Nord-Korea bør likevel ikke aksepteres som atomvåpenstat. Verken asiatisk sikkerhet eller global ikke-spredningspolitikk er tjent med det. Det er viktig å holde fast ved målsettingen om atomnedrustning, for nye omskiftninger kan gi nye muligheter. Gjenforening virker også fjernt, men siktemålet opprettholdes.
I dag står kravet om effektive nedrustningstiltak i veien for forhandlinger, som situasjonen roper på. Mange, ikke minst i Kina, mener derfor at nedrustning bør tones ned til fordel for tiltak som kan dempe spenningen, og at det er dette det olympiske mulighetsrommet bør utnyttes til. Hvis ikke kan gjenopptakelse av militærøvelsene føre til gjenopptakelse av den nordkoreanske testingen, og da er man ille ute.
Den grunnleggende oppgaven er å unngå krig. Nytt håp er reist, med koreanerne i fokus og amerikanerne på den mediemessige defensiven. Kom på besøk så snart som mulig, sier Kim. Formodentlig får Moon det til. Men motkreftene er sterke, og med en uforutsigbar amerikansk president og en risikovillig nordkoreansk leder kan mye komme i veien.