Tidlig i februar deltok jeg på NHOs årlige konferanse om «Næringsliv, bistand og utvikling». Det var 25. gangen NHO holdt en slik konferanse, og jeg har deltatt på de fleste.
De første gangene kom det noen få hundre deltakere, og det var mye klaging over manglende interesse hos politikerne og i forvaltningen for støtte til folk i industri og forretningsvirksomhet som ville prøve seg i utviklingsland.
Årets og de siste års konferanser har vært helt annerledes. For det første kommer det veldig mange deltakere. Jeg tipper at det minst var omkring 700 deltakere på årets. De fleste var unge, og kvinnene utgjorde omtrent halvparten av deltakerne.
Dermed er NHO-konferansen blitt det største årlige forum for drøfting av bistand og utvikling, større enn Norads fattigdomskonferanse og langt større enn noe annet som nå finner sted i regi av sivilsamfunnet.
Budskapene fra NHOs talerstol er nå annerledes. De er offensive med vilje, ja plikt, til å satse, og det er få klager over manglende politikk og manglende interesse i forvaltningen.
NHOs direktør Kristin Skogen Lund anga tonen i sin åpningstale med sine budskap om næringslivets oppgaver, ja plikter, når det gjelder å investere og å skape arbeidsplasser i utviklingsland.
Yaras direktør Svein Tore Hoelsether holdt et visjonspreget foredrag om de store globale utfordringene knyttet til bærekraftig matproduksjon, klima og miljø og selskapets samfunnsansvar.
Flere ledere for mindre selskaper fortalte om hvordan de lyktes med investeringer og produksjon i utviklingsland.
Utviklingsminister Nikolai Astrup hadde denne dagen en av sine første opptredener for en så stor forsamling. Han var enda mer ny i jobben for noen uker siden enn i dag. Hans budskap om regjeringens vilje til å støtte opp om næringslivssatsninger i utviklingsland falt i god jord. Men det var noen mangler i hans foredrag. Han hadde hatt sin første utenlandsreise som minister til en konferanse i Senegal, men han sa intet om situasjonen i Senegal. Han kunne ha fortalt forsamlingen at i dette landet med en dominant muslimsk befolkning har man i over 30 år hatt demokrati med et fungerende flerpartistyre, og han kunne ha fortalt at man i Senegal med norsk bistand langt på vei har lykkes både med å avskaffe et gammelt og stort samfunnsproblem, omskjæring av kvinner, og i kampen mot hiv/aids. Han var også innom Ghana og fortalte om økende norske investeringer. Han kunne ha føyd til at Ghana er det mest vellykkede av alle afrikanske land når det gjelder å praktisere demokrati og flerpartistyre.
Men i denne store og på mange måter imponerende NHO-konferansen hørte jeg ingen av hovedtalerne snakke om demokrati og menneskeretter og statens rolle i utviklingsprosessen. Jeg hørte heller ingen nevne korrupsjon som et problem, og det var påfallende, så stort som problemet faktisk er blitt i nesten alle utviklingsland.
Det blir galt å snakke om partipolitikk i forbindelse med denne konferansen, men jeg tror jeg har rett når jeg anslår at det store flertallet av deltakerne og innlederne hører til i sentrum/høyre-aksen i norsk utviklingspolitikk.
Nå har denne gruppen fått sin utviklingsminister. Nikolai Astrup er ennå fersk i jobben, men han er dyktig og ambisiøs, og jeg tror han vil lede en politikkutvikling for bistand og utvikling som flytter hegemoniet til sentrum/høyre-aksen. I tillegg har de en meget aktiv ideologisk støttespiller, tenketanken CIVITA som produserer utredninger om utvikling, fattigdom og ulikhet.
Mitt syn om hegemoniflytting forsterkes av hva jeg opplever på dette politikkområdet i sentrum/venstre-aksen av politikken. Jeg er på ganske mange møter i ulike fora der man diskuterer bistand og utvikling. Når det gjelder de politiske partiene, er det alltid en klar positiv referanse til KrF. Der sitter den tidligere utviklingsministeren Hilde Frafjord Johnson som generalsekretær mens Knut Arild Hareide er leder, og begge er meget opptatt av bistand og utvikling. Venstre er med sin deltakelse i regjeringen i ferd med å bli gitt opp som samtalepartner. Sp har ingen stor tradisjon på dette politikkområdet. SV har det, og hadde i Erik Solheim en meget dyktig og viljesterk utviklingsminister, men det er 7 år siden, og SV markerer seg for tiden forbausende lite på dette området. Det samme gjelder for Rødt.
I mitt eget parti Ap, der vi en gang var mange som var opptatt av bistands- og utviklingspolitikk, synes det som om all slik debatt har gått i stå. Det er som om dette krevende politikkområdet med et årlig budsjett på snart 40 milliarder kroner og med globale utfordringer som er større enn noen gang tidligere og som kaller på solidariske løsninger, ikke er interessant for dagens Ap-politikere på Stortinget. Ap har for første gang siden jeg ble medlem for 44 år siden, ikke lenger et sentralt internasjonalt utvalg som er aktivt. De fylkesbaserte internasjonale nettverkene i Ap fungerer stort sett dårlig.
Når nye medlemmer tidligere ble spurt om hvorfor de meldte seg inn i Ap, svarte alltid et stort antall at det var fordi de var interessert i internasjonal politikk og at Ap hadde flere fora og flere dyktige politikere for saksfeltet. I dag synes stillheten å råde, og det skjer i en tid der det knapt noen gang har vært mer påkrevende for venstresiden med åpne debatter om bistands- og utviklingspolitikk, sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk mer generelt.
Når jeg deltar på møter der bistands- og utviklingspolitikk diskuteres, har jeg til gode en eneste gang de siste par årene å høre noen nevne navnet på en Ap-politiker på Stortinget som de kan snakke med om bistand og utvikling. Ap-fraksjonen i utenrikskomiteen har flere medlemmer, men jeg vet ikke om noen der som har fått dette politikkområdet som et særlig ansvarsområde.
Alt dette sammen med opplevelsen på årets og de siste års NHO-konferanser om næringsliv, bistand og utvikling, har fått meg til å tro at politikk-hegemoniet for bistand og utvikling i årene som kommer, under utviklingsminister Nikolai Astrups ledelse, vil bli solid forankret på sentrum/høyre-aksen i norsk politikk.