Det har blant annet blitt gjort til et poeng at faghistorikere har blitt konsultert. Men det holder ikke.
I framstillingen av regjeringen som handlingslammet og ettergivende, i kontrast til kong Haakon, er det særlig én figur i filmen, kalt "utenriksminister Koht", som får gjøre tjeneste - for øvrig i god overensstemmelse med den boka som ligger til grunn for manus. Det er spesielt én scene som illustrerer dette: Ved ankomsten til Hamar stasjon forteller "Koht" til "Kongen" at det har gått ut ordre om mobilisering. "Kongen" vil vite på hvilken måte. "Med brev", svarer en smilende "Koht".
Dette kan umulig ha skjedd. Da tenker jeg ikke først og fremst på selve situasjonen, men på den fortolkning av bakgrunnen og helhetsbildet som ligger til grunn for scenen - og gjør den skjærende falsk.
Regjeringen hadde ved 2.30-tiden om morgenen, etter at nasjonaliteten til de inntrengende krigsskipene var bekreftet, vedtatt å mobilisere alt av tilgjengelig mannskap så raskt som mulig. På dette punkt er Koht helt klar - i likhet med sine kolleger. Med ett unntak: Forsvarsministeren.
Undersøkelseskommisjonen kommer så fram til den salomoniske dom at regjerngen hadde trodd den vedtok alminnelig, åpen mobilisering, mens den i virkeligheten hadde vedtatt delvis, og dermed stille, mobilisering.
Én ting er at Kommisjonen selv, med ett unntak, var ukjent med hva som var den reelle bakgrunn for mobiliseringsalternativet "Delvis mobilisering" og hvilken betydning dette hadde for det som skjedde om morgenen den 9. april 1940. Den var likevel ikke i nærheten av å framstille det slik at regjeringen og Halvdan Koht hadde valgt en mobiliseringsordning som forutsatte at soldatene skulle innkalles med brev.
Nygaardsvold og Koht ønsket krigsrett for å få rettslig belyst de påstander som kom fram i Kommisjonens innstilling og Stortingets behandling. Det fikk de ikke. Det gjorde det mulig å la rykter og påstander overleveres kommende generasjoner i form av offisiell historieskrivning og spillefilmer.
Undersøkelseskommisjonen av 1945 gjorde en solid jobb med det materialet de hadde for hånden og det perspektiv de hadde. Med enkelte glipp. Men innstillingen er ikke utfyllende. Det er derfor et stort savn at arbeidet ikke har vært gjenstand for en eneste doktoravhandling i historie i løpet av de 70 år som har gått etter at den ble avgitt.