Debatt

Nye veier inn i skrekkfilmen

En ny skrekkfilmbølge utfordrer konvensjonene. Den viser hvorfor en utskjelt sjanger er godt egnet som allegori på betente temaer i dag.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skrekkfilmen har lenge vært kjent for sine sjangertro kodekser, til forkleinelse, angst eller glede. Den er utskjelt som smakløs, dårlig underholdning og noe som bidrar så lite til samfunnet, at det ikke trenger statlig støtte – i hvert fall ikke i Norge.

Men nyere bidrag bare de siste tre åra viser en spennende utvikling. Skrekkfilmen er i ferd med å bli en sjangerhybrid som omfavnes av de uavhengige filmskaperne. Debutanten Julia Ducournaus kritikerroste Cannes-film, kinoaktuelle «Raw» ser ut til å ha tatt stafettpinnen videre fra Clair Denis’ nedtonede og estetisk interessante «Trouble Every Day» (2001). Det er stor grunn til å være optimistisk, også på den mer konvensjonelle skrekkfilmens vegne. «Raw» er en hybrid mellom oppvekstskildring, og herlig satire omkring kjøttspising vs. veganisme. I tillegg kan det være en forsterkende måte å skildre en depresjon eller spiseforstyrrelse på, noe også The Guardians Peter Bradshaw har påpekt.

I «Raw» fremstilles det forbudte som en besettelse, og den intense lysten på menneskekjøtt blir tidvis nærmest satirisk, ja, direkte komisk. Grensene for hva en kannibalfilm kan tillate seg å være, er i hvert fall maksimalt utfordret. Dette er noe flere kan hente inspirasjon fra. Også den kinoaktuelle satiriske skrekkthrilleren «Get Out» av en annen debutant, Jordan Peele, har bred appell. Den har «greid å skape effektiv spenning som samtidig er en kommentar til det betente forholdet mellom svarte og hvite i USA», for å sitere Filmpolitiets filmkritiker Birger Vestmo. Dagbladets Inger Merethe Hobbelstad utroper den til «årets beste skrekkfilm».

Det var den langt mer sjangertro filmen «It Follows», av David Robert Mitchell, som sparket opp dørene for tre år siden og demonstrerte skrekkfilmens rike potensial. Filmen var et sterkt stilistisk portrett av trøblete ungdomstid, i en tid ingen helt kunne plassere, og der stedet i seg selv, suburbia og et øde Detroit, fikk sin egen rolle oppi det hele. Den gjorde kunst ut av skrekkfilm. I samme stil har også Babak Anvaris hyllede feminist-grøsser «Under the Shadow» (2016) og Amat Escalantes «Det Fremmede» (2016) tatt i bruk skrekkfilm-elementer som allegorier eller metaforer for å kommentere, skildre eller kritisere noe i kulturen. Det kan også være en periode i livet som er vond for hovedkarakterene.

Tilbake til den mer tradisjonelle sjangerstilen igjen, kan Jennifer Kents «The Babadook» trekkes fram. Det er en film som med sterk troverdighet går dypere i å avkle og forklare ondskapens vesen og motivasjon, når en alenemor prosjekterer sin angst og frykt på sitt eget barn. Felles for alle historiene er dessuten det faktum at de skildrer ulike kvinnelige opplevelser, fra et kvinnelig perspektiv og med kvinnelige protagonister.

Her utfordres også stereotypiene, og ikke minst «det mannlige blikket», som har dominert så altfor mange audiovisuelle bidrag opp gjennom historien. De har mer eller mindre ubevisst bidratt til å opprettholde en konvensjon om å objektifisere kvinner. De mange nye perspektivene i skrekkfilmsjangeren kan skyldes at regissørene har en annen bakgrunn enn den øvre, mannlige middelklassen. En av de fire kvinnelige regissørene bak horror-antologien «XX», Jovanka Vuckovic, skal ha uttalt at serien er skapt som en direkte respons på mangelen på muligheter for kvinner i film. Skrekkfilmsjangeren er «badly in need of new perspectives», sa hun under premieren på Sundance-festivalen tidligere i år.

Nye gnistrende stemmer rundt om i verden leker seg med skrekkfilmsjangeren og gjør horrorallergikere mer nysgjerrige på å se skummel film. Her hjemme er det dessverre pinlige tørketilstander. Ikke får de rene skrekkfilmene støtte heller, selv om det utenfor det statlige støttesystemet produseres filmer som for eksempel «Villmark 2», «Cave» og «Lyst». Det gis sjelden støtte til grøssere med bred kinodistribusjon i Norge. Journalist i Aftenposten, Sigmund Haugedal, har gitt en mulig forklaring på hvorfor: «I Norge blir filmstøtten gitt ut fra to kriterier, enten en kunstnerisk vurdering, eller en markedsmessig vurdering. Men skrekk- og grøssersjangeren regnes som en kommersiell filmsjanger og vurderes etter markedsforhold hvor man må klare å sannsynliggjøre at filmen kommer til å trekke et stort antall publikum til kinosalen.» Dette betyr at skrekkfilm skal være synonymt med stort budsjett, kun med mål om å være mainstream. Men hva om skrekkfilm kunne tillatt seg å være mer kunstnerisk, og samtidig koste mindre å produsere? En må ikke ha store budsjetter for å kunne lage god og interessant film. Samtlige filmer jeg har trukket fram, er indiefilmer, og flere passer bedre i kategorien kunstfilm enn skrekkfilm. Aller minst i kategorien mainstream.

Hvordan står det til i norsk skrekkfilm? Severin Eskelands «Lyst» er siste bidrag. Selv om det ikke ble søkt støtte til filmen, klarte den likevel å finne veien til kinolerretet. Selv påstår filmen at den er «Norges drøyeste skrekkfilm». Problemet er imidlertid at «Lyst» er svært lite original og bærer preg av å ikke ha fått særlig mange grundige gjennomganger på manussiden. Skulle filmen fått støtte, ville trolig flere satt spørsmålstegn ved det. «Lyst» handler også om en kvinnelig karakter, men det framstår som en ufrivillig parodi på nok et skrikende seksualisert kvinnelig offer, som vi har sett tusen ganger tidligere og som er så handlingslammet at det ikke engang kan regnes som satire. Burde menn som driver med en hobby som går ut på å reprodusere et gubbete og seksualisert syn på kvinner, uten å ha kontroll på hvordan man vinkler tematikken man behandler, nemlig voldtekt, få bevilgning fra staten? En kan spekulere på hvorfor filmen har fått distribusjon overhodet, men det får andre svare for. Det brutale og ubehagelige kan være svært viktige og interessante virkemidler i film, men det er virkemidler som også bør behandles med varsomhet.

Når dette er sagt, kan en likeledes sette spørsmålstegn ved en rekke sjangerfilmer som har blitt skjenket offentlige midler av norsk film. Mange av dem ser ut til å mangle selvinnsikt når det kommer til reproduksjon av foreldede kjønnsstereotypier. Til stadighet er mannen den barske helten som handler, mens kvinnen er den handlingslammede kona. Hvorfor får visse sjangerfilmer som viser lite vilje til nytenkning, lettere tilskudd? Tar man kun hensyn til mulige publikumsbesøk, ikke kunstneriske krav eller krav til originalitet? Det er problematisk dersom antall tenkte besøkende trumfer en films innhold og originalitet. I så fall er det forståelig at sjangerfilmene ikke kommer til å bli særlig anerkjent verken her hjemme eller internasjonalt. Om man også velger å tenke begrenset om skrekkfilm, som noe som kun er forbeholdt et smalt publikum, vil det heller ikke være særlig rom for utvikling.

Skrekkfilmen har alle fordeler av å vise at den kan tillate seg å tenke smart og progressivt. Men for at Norge skal måle seg med nivået vi ser internasjonalt, må man satse og la seg inspirere. Det kommer ikke med pengetilskudd alene. Løsriver vi oss fra eldgamle tradisjoner og forestillinger om publikum, ved å tenke nytt om skrekkfilm eller la kvinner være fortellere, kan vi komme med gode bidrag til en sjanger som er i en interessant utvikling. Det er noe vi sårt trenger.

Mer fra: Debatt