Mitt fokus er hvordan Ap igjen skal kunne ta styringen etter stortingsvalget i 2021.
Jeg diskuterer ikke i særlig grad politikkens innhold, men hvordan designe en prosess fra i dag og frem til valget i 2021 som kan bidra til å bringe partiet tilbake i posisjon.
Ap i slak nedoverbakke
Først litt empiri: Ser en på resultatene fra de 3 siste stortingsvalgene og frem til i dag, trer noen utviklingstrekk frem. Det mest fremtredende er den rettlinjede tilbakegangen for Ap med en redusert tilslutning på 8 prosentpoeng på like mange år. Den negative trenden for partiet synes å fortsette inn i nåtid. Partiet er i juli 2018 nede i 23,7 prosent når en måler gjennomsnittet av de nasjonale målingene med spørsmål om stortingsvalg (kilde: Poll of polls).
Av de øvrige partnerne i den tidligere rødgrønne blokka, har SV styrket sin posisjon siden katastrofevalget i 2013. Men ikke med sifre som det en kan få inntrykk av når en leser kommentarer etter ulike partilederdebatter der Lysbakken gang på gang gjør en god figur, men som likevel ikke gir økt oppslutning til partiet av betydning.
Det partiet som virkelig har «vind i seilene» fra valget i 2009 til i dag er Senterpartiet. Partiet holdt forunderlig nok stand i de to siste stortingsvalgene de satt i regjering med 6,2 % i 2009 og 5,5 % i 2013. Ved valget i 2017 – da de sto utenfor regjeringsapparatet – fikk de nesten fordoblet oppslutning til 10,3 %. Vi kunne allerede tidlig på 2000-tallet ane at partiet med sterke nasjonale bonderøtter, var inne i en god stim med sin skepsis til globalisering og sentralisering. Tendensen for partiet Rødt er også positiv.
Et annet markert trekk ved helhetsbildet som bekreftes via et raskt google-søk, er at tilbakegang for Ap som hovedregel gjenspeiles, i større eller mindre grad, i en oppgang for både SV og Sp og sikkert også Rødt. Og vice versa. Denne tendensen til kannibalisme må det tas hensyn til når det skal meisles ut en strategi for det kommende stortingsvalget i 2021. Men før jeg antyder noen mulige strategiske poeng vil jeg se litt nærmere på de 3 siste stortingsvalgene.
2009 – et mellomvalg for Ap
Valget i 2009 innebar at regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fikk fornyet sitt parlamentariske grunnlag. De tre regjeringspartiene havnet om lag på samme nivå som ved valget 4 år tidligere. Arbeiderpartiet hadde en liten fremgang (2,7 %) ved dette valget, og i god kannibalisme-tradisjon hadde SV en tilsvarende tilbakegang (2,6 %) mens Senterpartiet holdt stand.
2013 – borgerlig skifte
Valget i 2013 ga en solid seier for den borgerlige blokka. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924 med en tilbakegang på hele 4,6 %. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti oppnådde begge svakere tilslutning enn ved tidligere valg. Men den kjente kannibalismeteorien slår ikke til dette året. Det kan kanskje forklares med at Miljøpartiet de grønne for alvor havnet på det politiske kartet, og partiet står igjen som den store miljøvinneren på bekostning av SV. SV kom i dette 2013-valget i skvis mellom både Ap og MDG. Ved siden av miljø var også formuesskatt et sentralt tema dette året noe som kan ha bidratt til det negative resultatet for Ap.
2017 – hva skjer?
Etter 4 år med borgerlig styre møter Arbeiderpartiet noe overraskende «veggen» i 2017-valget og hadde størst tilbakegang av samtlige partier. De borgerlige beholdt flertallet og Erna Solberg fortsetter som statsminister. Innvandring var et sentralt tema og Arbeiderpartiets tilbakegang var på 3,4 prosentpoeng, mens Senterpartiet gjorde sitt beste valg på flere tiår. Rødt kom inn på Stortinget med ett mandat. Resultatene fra 2017-valget ser ut til å forlenges inn i 2018 og frem mot kommunevalget i 2019.
2021 – en rødgrønn blokk overtar
Hva skal så til for at en rødgrønn blokk igjen kan overta etter neste stortingsvalg? Jeg vil kople mine antydninger til svar opp mot 5 suksessfaktorer:
Suksessfaktor 1: Tettere og nærmere LO. Ved valget i 2005 fikk Norge sin første flertallsregjering på 20 år, og med Arbeiderpartiet som det klart største partiet. Resultatet kom først og fremst fordi Landsorganisasjonen før valget hadde bestemt seg for å være med å sette dagsordenen. I Aps nye stortingsgruppe i 2021 bør en kunne skue, blant de mange svartkledde, også kjeledresskledde og medarbeidere i helsefaguniformer.
Suksessfaktor 2: Nytt mannskap. Parallelt med at man søker avklaring og en reell tilknytning til LO, bør ledelsen i Ap skiftes ut og partiet rekonstrueres for å gjenspeile velgermassen partiet ønsker (å nå). De blodfattige, skatteøkende tiltakene Ap-ledelsen nettopp har lagt frem for å vinne neste års kommunevalg, bekrefter nødvendigheten av utskifting.
Suksessfaktor 3: Breiere allianser. I de 4 stortingsvalgene fra 1997 til 2009 lå de 3 regjeringspartiene Ap, SV og Sp på jevnt rundt 48 % tilslutning. Ved siden av intern kannibalisme har det nå også skjedd lekkasje over til den borgerlige blokka og Rødt må derfor inkluderes i den nye venstre-blokka bl.a. for å sikre styringsgrunnlaget i Stortinget.
Suksessfaktor 4: Samarbeidet preges av raushet. Solberg og hennes regjering som antas å regjere frem til 2021, viser stor grad av generøsitet i forhold til sterke mot-røster og protester fra Frp-medlemmer utenfor regjeringen. Den nye rødgrønne alliansen bør lære av Solberg og la det enkelte parti i den fremtidige alliansen beholde sine fanesaker, og la partiene får anledning til å vokse med sakene. Raushet – innenfor avtalte rammer – bør prege samarbeidet.
Suksessfaktor 5: Arbeidet settes i gang umiddelbart. Sonderinger med sikte på en ny og breiere allianse bør settes i gang høsten 2018. Det samme bør skje tilknyttet rekonstruksjon av partiet.