Har du noen gang lurt på hva et lite land som Norge kan gjøre for å forandre verden? Ikke bare litt - en nobelpris her, en fredsavtale der og et vinter-OL dann og vann - men sånn på ordentlig? Det kommer ikke til å skje, selvfølgelig. Men hva hvis?
I siste nummer av Rolling Stone presenterer miljøskribent og -aktivist Bill McKibben tre tall. Det første, at to grader celsius er grensen det internasjonale samfunnet har satt for maksimal oppvarming, kjenner de fleste. De to andre tallene han forteller om, fortjener like stor oppmerksomhet. Spesielt for oss nordmenn som har lagt økonomien vår ned i en sjenerøs porsjon oljemarinade mens vi forbereder oss på å sette den på langkoking over gassblusset.
Det ene tallet til McKibben er 565 gigatonn. Det er så mye CO2 vi kan slippe ut i atmosfæren før 2050 og likevel ha et ganske godt håp om å holde gradestokken under en togradersøkning. Greit å vite. Det siste tallet er 2.795 gigatonn - og ja, det er skikkelig leit at det er mye, mye høyere enn 565.
Verdens mange og store olje- og energiselskaper har ikke utvunnet alt de har funnet. Mye ligger fortsatt under bakken. 2.795 gigatonn er mengden CO2 i atmosfæren som alle disse funnene kommer til å føre til når de forbrennes.
Selv om denne CO2-bomben teknisk sett fortsatt ligger under bakken, er den i økonomisk forstand allerede utvunnet, påpeker McKibben: «Den er regnet inn i aksjekurser, selskaper låner penger med den som sikkerhet, nasjoner baserer sine budsjetter på forventninger om fortjenesten virksomheten skal gi dem.»
Disse selskapene (Statoil er ett av dem) og landene (Norge er ett av dem) har ingen interesse i å la ressursene ligge. De har heller ingen interesse i å innrømme at ressursene er ubrukelige (gitt at man ønsker å bevare jorden som en beboelig klode). Det vil skape et krakk i oljeindustriens finansielle verdi som kommer til å gi utslag på Richters skala. Ideen om at ExxonMobil, Shell eller BP skulle kaste seg på en slags selvutslettende miks av ansvarlighet og masochisme grenser til det absurde. Oljebransjen har mange egenskaper. Altruisme er ikke en av dem.
Men det er ikke skjebnebestemt at oljeselskapene er dømt til å velge mellom å utslette seg selv eller å utslette verden slik vi kjenner den. Det finnes en tredje vei. Disse selskapene besitter imponerende ressurssterke arbeidsstokker. Det er nesten ikke til å begripe hva de har fått til tidligere. Boring på tusenvis av meters havdyp. Enorme gassrørsystemer. Finner de edle dråper i oljesand, klarer de å pønske ut en måte å få tak i den på ved hjelp av avanserte og nyskapende prosesser. Finner de gass i skifer, brukes grensesprengende teknologi og mengder av oppfinnsomhet for å presse den opp. Er det noe å hente i det brutalt barske og utilgjengelige Arktis, får de til det også. Det er ufattelig hva disse selskapene og landene er i stand til. Her i Norge har vi for eksempel bygget Troll A-plattformen, den største strukturen som noen gang er blitt flyttet av mennesker. Ikke bare det, Statoil har sendt Katie Melua ned i et plattformskaft på Troll A for å arrangere verdens dypeste konsert, 303 meter under havets overflate. «There‘s a link between the two, being close to craziness and being close to you,» som hun sang der nede på havdypet.
Hva disse menneskene, med alle disse pengene, dette voldsomme pågangsmotet og denne fantastiske oppfinnsomheten kunne utrettet på utslippsfrie energisektorer får vi kanskje aldri vite. Noen av dem prøver litt halvhjertet innimellom, men det er ikke mye nok og ikke raskt nok.
Men hva hvis de virkelig prøvde, fullt og helt? Det er her Norge kommer inn. Se for deg følgende: Helge Lund får et tydelig politisk signal fra sin største eier, den norske staten. To dager etter innkaller Statoil til en pressekonferanse som senere vil bli stående i verdenshistorien som et vendepunkt. Dagen da alt snudde. «Fra og med i dag har Statoil bestemt at vi skal slutte å lete. Vi skal ikke jakte på mer olje og mer gass. Vi skal ikke åpne noen nye felt. Gradvis skal vi fase ut den fossile delen av selskapet og overføre ressursene til nye energiformer etter hvert som økonomisk og menneskelig kapasitet blir frigjort».
Jens Stoltenberg er også med, og tar ordet: «Dette vil selvsagt koste penger. men vi er villige til å skyte inn kapital. Vi legger ned det meningsløse milliardsluket på Mongstad og satser det dobbelte på dette prosjektet. Jeg kalte i sin tid renseanlegget på Mongstad for vår tids månelanding. Jeg har med tida funnet ut at det er bedre å lande på jorda».
«Mange framtredende økonomer,» fortsetter Stoltenberg, «har pekt på at norsk økonomi er i ferd med å bli svært sårbar fordi den er så avhengig av olje- og gassindustrien. Denne nye planen er også et bidrag til å trygge norsk industri og eksport».
Den dristige planen lykkes. Revolusjonerende nyoppdagelser innen fornybar energi ser dagens lys. Den norske snuoperasjonen vekker voldsom internasjonal oppsikt. «Look to Norway» blir igjen et globalt munnhell. En dominoeffekt der marked og politisk press plutselig trekker i samme retning, gjør at en rekke store energiselskaper følger etter Statoil og Norge.
Men det kommer ikke til å gå slik. Ikke før vi forstår at når man står på kanten av stupet, er det eneste mulige framskrittet å ta et skritt tilbake.
Publisert i Dagsavisen lørdag 11. august.