Debatt

Nudge, nudge

Kan vi få folk til å ta bedre valg for både seg selv og fellesskapet, uten å tvinge, forby eller avgiftsbelegge?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Årets vinner av nobelprisen i økonomi, Richard Thaler mener det. Boka hans, «Nudge» står nå i synlige stativer på alle flyplasser med respekt for seg selv. Ironisk nok i seg selv et eksempel på bruk av teoriene i boka. På norsk er det etter hvert vanlig å omtale nudge som «dytting».

For å kvalifisere som et «nudge» skal et tiltak ikke koste penger i seg selv og heller ikke endre kostnaden ved ulike alternativer vesentlig for personen du ønsker å påvirke. Vi vet at folk kjøper mer når du setter prisen ned, og mindre når du setter prisen opp. Dytting er noe annet og utnytter andre sider ved menneskesinnet for å påvirke valgene våre. Ved å endre omgivelsene eller arkitekturen vi foretar våre valg innenfor, kan vi påvirke hva folk ender opp med å bestemme seg for. Skjærer du opp eplene i båter spiser barna mer frukt helt av seg selv. Monterer du speil i heisen blir du belønnet med mindre hærverk. Har du trappa nærmest inngangen på jobb, og heisen lengst unna, går dine medarbeidere mer trapp og kjører mindre heis. Helsa går opp og sykefraværet ned. Say no more!

Næringslivet har forstått dette for lengst. Ulempen med dem er at de ofte forsøker å dytte deg til å ta det valget som er mest lønnsomt for dem, ikke for deg. Som når du handler med Visa-kortet i utlandet og må anstrenge deg for å få lov til å betale i lokal valuta og ikke i norske kroner, som er det de ønsker at du skal gjøre. (Da setter de selv vekslingskursen). Eller når de setter godteriet i barneøyne-høyde på butikken, eller når de konsekvent spør kunder som kjøper mat om de vil ha «cola å drikke» når det du kanskje ville valgt på egen hånd var et sunnere eller billigere alternativ, som et glass vann eller juice, know what I mean?

En åpenbar kandidat for litt dytting i dagens Norge er uttaket av foreldrepermisjon. Det er stort sett politisk enighet om antallet uker totalt, og også om at det er ønskelig at far skal ta flere av ukene. Uenighetene handler om hvorvidt kvoter er riktig virkemiddel. Er 50/50 riktig? En tredeling? Dagens kvoteordning? Eller full «valgfrihet»?

Svært mange mener uavhengig av foretrukket løsning at det er ønskelig at flere fedre selv velger å ta mer enn bare kvoten. Erna Solberg uttalte nylig at hun var «skuffet over norske menn» fordi de tar så kort permisjon. Denne situasjonen er som skapt for litt dytting i Richard Thalers ånd. I dag er det slik at kommunikasjonen fra Nav legger til grunn at far tar kvoten sin, og moren resten av hele permisjonen. Hva med i stedet å ha som utgangspunkt at alle foreldre deler permisjonen 50/50? Fedre eller mødre som kun vil ha minimumskvoten eller en annen fordeling står like fritt som i dag til å gjøre det. Det koster ikke mer, det verken straffes eller oppmuntres. De må bare skrive det inn i skjemaet de uansett skal sende inn. Tiltaket er i seg selv gratis, og hvis det virker er alle enige om at det er ønskelig. Samfunnsforskere vil gni seg i hendene når de kan studere konsekvensene. Saken ligger uansett på bordet, så et mer optimalt øyeblikk for å prøve å nudge litt, kommer vi neppe til å se på en god stund! Så hva sier du Erna Solberg? Er du med? Wink, wink...

Mer fra: Debatt