Nå er julaften like rundt hjørnet, og jeg elsker jul.
For selv om julen kanskje er vår aller mest tradisjonsbundne høytid er Jesu fødsel såpass langt tilbake i tid at selv ikke den mest innbitte kulturgubbe knytter noen nostalgi til den. Faktisk tror jeg de fleste er enige om at verden er bedre nå enn for 2000 år siden. Det er blitt ganske lett å finne en Airbnb når det ikke er plass på herberget. Manntall foretas ikke lenger ved personlig oppmøte 150 kilometer unna. Og det må være lov å påstå at farskapstestene er blitt mer presise. Dessuten ville det i dag blitt barnevernssak om du lot ungen din sove sin aller første natt i en stall, og det tror jeg er bra.
I forrige uke var Fremskrittsparti-nestor Carl I. Hagen gjest på den russiske statskanalen Russia Today, der han forsvarte Russlands folkerettsstridige invasjon av Krim-halvøya. Denne uka hadde han en kronikk på trykk i Aftenposten med samme budskap. Teksten lyder som en samling talepunkter fra Kreml, og faller ryddig inn i en serie med stadig mer kontroversielle utspill fra Hagen. Men jeg tror ikke at Carl I. Hagen egentlig savner tiden der Krim-halvøya tilhørte Russland. (Eller tiden der den tilhørte Sovjetunionen.) Jeg tror heller ikke han egentlig syns det er en god idé å etablere presedens for at store, mektige land kan invadere og okkupere deler av sine mindre naboer.
Jeg tror rett og slett han savner å være relevant. At tiden har løpt fra hans type politikk, og at alt som gjenstår for ham er å rope stadig høyere for å sikre seg litt oppmerksomhet.
Denne teorien er også i tråd med svaret Hagen ga da han i 2010, etter å ha gått ut av Stortinget, ble spurt om hva han savnet i rikspolitikken: «Jeg savner meg».
Hagen er ikke alene om å savne gamle dager, men jeg er ikke sikker på at alle de som maner om fortidens påståtte fortreffelighet egentlig mener det selv. Se bare på de illsinte reaksjonene som dukker opp hver gang en gate eller et byområde skal gjøres bilfritt. Det er nesten ikke grenser for hvor sterke ord som brukes for å male fanden på veien. Sentrum vil dø! Berlinmur mot biler! Likevel er det en påfallende mangel på krav om å få bilene tilbake på steder hvor de ble fjernet for lenge siden.
Det er ikke mange som vil åpne Folketeaterpassasjen for trafikk igjen. Det er få som lengter tilbake til tiden da E18 gikk rett over Rådhusplassen. Og da jeg var på julemarkedet på Youngstorget i går hørte jeg ingen klage over at det ble solgt toddy og sveler på en plass hvor det heller kunne stått en bil parkert.
Også i forbindelse med metoo-kampanjen har vi hørt om hvor mye verre alt angivelig er blitt. Både i form av generelle hjertesukk som «nå er det vel ikke engang lov å flørte litt lenger», eller for å unnskylde konkrete tilfeller av alvorlig problematisk adferd.
I forrige uke gikk rettssaken om avskjedigelsen til historieprofessor Nils Rune Langeland. Langeland er kanskje mest kjent i media for å ha sendt grove, uønskede meldinger til en rekke unge kvinner. Disse inneholdt blant annet forespørsler om å kjøpe truser, og spørsmål om «rimming». Under rettssaken kom det frem forhold som er langt mer alvorlige i et arbeidsrettslig perspektiv, som at Langeland flere ganger hadde fått varsler om uakseptabel oppførsel mot kollegaer, møtt beruset på jobb og sendt grove meldinger til sin leder.
I forbindelse med rettssaken uttalte forfatter og samfunnsdebattant Elin Ørjasæter at Langeland hadde fått «tidsånden i trynet med et stort smell», og at grensene for hva som blir sett på som anstendig oppførsel snevres inn. En lignende tanke ble gjentatt av forfatter Halvor Fosli, som var innkalt for å vitne på vegne av Langeland. Fosli omtalte ifølge nettavisen Khrono saken som en slags kulturkonflikt mellom generasjoner, og mente at den yngre generasjon besto av folk «som kan bli seksuelt krenket bare man henvender seg til dem og bryter inn i deres personal space».
Jeg kan berolige Fosli med at de fleste av min generasjon (og yngre) faktisk gjerne er med på en frimodig prat om sex, men at lysten på en slik samtale ofte blir litt redusert når den initieres gjennom uønskede tekstmeldinger fra fremmede som er to–tre ganger eldre enn oss.
Å skylde på tidsånden blir selvsagt feil. Det var ikke i desember 2017, da metoo virkelig inntok norsk offentlighet for fullt, at slibrige meldinger til fremmede kvinner sluttet å være greit. Det var ikke nå nylig at det sluttet å være greit å kalle sjefen sin et “fittesvin”, slik Langeland gjorde ved en anledning. Det eneste som var bedre før var mulighetene for å slippe unna med uakseptabel oppførsel.
Og så må det jo nevnes: Om det virkelig hadde vært riktig at disse tingene var akseptable i gamle dager, og inngikk i folks oppfatning av «anstendig oppførsel», så er det selvsagt en forbedring om de ikke lenger er det.
For alt var ikke bedre før. Det meste, med mulig unntak av Manchester United, var faktisk verre. Det sier noe om mennesker når de føler seg forbigått av en samtid hvor suverene stater kan slippe invasjon fra mektigere naboer, hvor byfolk kan slippe å puste forpesta luft, og hvor kvinner kanskje kan få slippe seksuell trakassering. De var ikke bedre før de heller.
De passet bare bedre inn i en dårligere verden.