Jeg opplever framtredende politikere som er kronisk i ubalanse. I et bystyremøte i Drammen på tampen av 2018 påsto Fremskrittspartiets Ulf Erik Knudsen at innvandrerkvinner vanskelig lar seg integrere fordi de gjerne går gravide i femten år. I et innlegg i Drammens Tidende 3. desember 2018 ber Miljøpartiet De Grønnes representant Ståle Sørensen om at Knudsen beklager nevnte uttalelse. I samme avis, 8. desember, svarer Knudsen: «Nei, jeg kan ikke beklage mitt syn.» Og til Dagsavisen Fremtiden 28. november svarer han, etter at en annen bystyrerepresentant hadde sitert fra SSB at gjennomsnittlig fruktbarhet for etnisk norske kvinner og kvinner med minoritetsbakgrunn utgjør en forskjell på rundt 0,2 prosent: «Jeg setter saken på spissen, og der står den bra.»
Nei, Ulf Erik Knudsen, løgner står aldri bra. Det er en kronisk feilvurdering.
En annen av Fremskrittspartiets bystyrerepresentanter, Lavrans Kierulf, har i en lokal skolesak uttalt at å busse en gruppe ungdomskolelever i en overgangsperiode til en skole med ledig kapasitet, vil skape Ragnarok! Som kjent er Ragnarok i norrøn mytologi navnet på æsenes, menneskenes og verdens undergang. Nå er elever fra nevnte område vant til å bli busset, så hva er problemet? Det blir hevdet at det er et stort problem at bussturen øker fra 4,8 km til 6,9 km. Virkelig? Ja, for skolen med ledig kapasitet er det ikke noe i veien med. Virkelig? Dette er den av byens ungdomsskoler som har det største antallet elever med minoritetsbakgrunn. Mon tro om ikke dette for enkelte (politikere) er et kronisk problem?
Nå er det jo slik at om en påføres en kronisk lidelse, er det alarmerende. Så ett av mine nyttårsønsker er at visse spesifikke kroniske lidelser kan bli mer akutte. For da er det håp om helbredelse. Fremskrittspartiets Inger-Marie Ytterhorn, som endatil har vært medlem av Nobelkomiteen, har jo uttalt følgende etter at varaordfører Kamzy Gunaratnam (Ap) ble ny leder av 17. mai-komiteen i Oslo: «Litt spesielt at det stadig er innvandrere som skal lede 17. mai-komiteen. Skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn, ville være bedre skikket til akkurat dette vervet?» Dette er kronisk rasisme, intet mindre. God bedring, Ytterhorn! La oss håpe at 2019 vil by på en helbredende medisin.
Så har jeg selv en innrømmelse å komme med: Jeg har holdt 17. mai-tale i Drammen uten å kunne garantere at jeg er kronisk norsk. I tillegg hadde jeg med elever som sang og framsa dikt, og svært mange av dem er slett ikke kronisk norske. To av elevene leste et dikt de tidligere hadde lest for Kofi Annan da Annan og FN i 2001 fikk Nobels Fredspris. En av dem er vel godkjent. Hun stilte i Gudbrandsdalens festbunad og er sannsynligvis kronisk norsk. Men den andre eleven stilte ved begge anledninger i sin ghanesiske festdrakt og er slett ikke kronisk norsk. Dette er barnas budskap:
«Har en drøm om fred på jord.
Har en drøm om blomster som gror.
Har en drøm om at voksne vil forstå
at ukjent vei er vanskelig å gå.
Har en drøm om at hånda di
griper godt rundt hånda mi.»
Denne ene eleven, er han kronisk ghanesisk, uavhengig av botid i Norge, mon tro? Han har tatt en krevende utdannelse innen et fagfelt Norge så absolutt trenger. Hjelper det, mon tro?
Et av mine høyeste ønsker for 2019 er et år kronisk fritt for rasistiske og hatefulle ytringer og handlinger. Men dit er det langt. I sin nyttårstale oppfordret vår statsminister kvinner til å føde flere barn. I etterkant har så Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen presisert at dette kun bør gjelde de etnisk norske kvinnene. Det er altså kun flere kronisk norske barn vi trenger. Eller?
I kongens nyttårstale ble det understreket hvor viktig vennlighet og respekt for hverandre er. Han siterte Bibelens Salomos Ordspråk: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.» Og utdypet det slik: «Så hvordan bevarer vi hjertet vårt? Vi gjør det ved å være vennlige mot hverandre. Ved å føre en respektfull samtale på tross av uenighet. Ved å løfte andre frem. Vi bevarer det også når vi gjenkjenner et medmenneske i en fremmed. For da innser vi det mest sentrale: Å være menneske på jorden.» Og slik avsluttet han: «På denne kvelden kunne jeg ønske meg et felles nyttårsforsett for oss alle: At vi i året som kommer skal møte hverandre med vennlighet. Hvis vi sammen ønsker oss et samfunn preget av respekt på tross av uenighet, av åpenhet fremfor frykt, av varme heller enn avstand – ja, så klarer vi det. Slik bevarer vi også vårt hjerte – som selve livet går ut fra – og som gjør oss til den vi er. Godt nytt år!»
Hører du, Inger-Marie Ytterhorn? Eller faller kongens ord på stengrunn? For «litt spesielt» er det vel at det stadig er denne mannen som holder nyttårstalen? Med to innvandrerforeldre er han jo langt fra kronisk norsk?
Våre ord og våre handlinger legger igjen spor. Gode og oppbyggende, men også vonde og sårende. Jeg avslutter med et selvlaget dikt og ønsker kjente og ukjente et kronisk inkluderende nytt år.
Skjulte spor
Snøen skjuler alle spor
– alt ugjort arbeid fra i fjor.
Snøen skjuler alle merker
– sår som ikke gror, men verker.
Når den hvite vårsol kommer,
snøen smelter, lyset flommer
vil du se det uoppgjorte,
det er slettes ikke borte!
Les mer av Unni Helland her