«Bygg ikke hus på en sandstrand, bygg ikke hus på grus.
Kanskje virker det okay, men en dag du angrer deg,
du må bygge huset én gang til»
Den etterpåkloke barnesangen «Hus på fjell» har et poeng. Det er vanskelig å bygge der det er vanskelig å bygge. Vanskelige bygg er også vanskelige å bygge. Det må også være konklusjonen på ti år med krangling, fakkeltog, politisk hestehandel og til slutt et kollektivt gisp: Var det sånn det nye Munchmuseet skulle se ut?
Det skulle bli så innmari fint. «I kontrast til operaen er bygget lyst og gjennomskinnelig,» skrev juryen i sin begrunnelse da Abalos Herreros Arquitectos sitt Lambda ble valgt som nytt bygg til Munch- og Stenersen-samlingen. Det er ganske nøyaktig ti år siden. Veien til drømmeslottet av glass skulle bli vanskelig. Historien om Munchmuseet i Bjørvika er både farse, slapstick og drama. Vi kan le, men burde bli sinte. Oslo-forakten og myten om pengesluk til store bygg i hovedstaden har fått vekstforhold som ville fått enhver gartner til å måpe.
I 2011 skulle Oslo bystyre vedta bygging av Lambda i Bjørvika, men Frp trakk sin støtte i siste sekund. Årsak? Prosjektet var for stort, stygt og dyrt, uttalte Christian Tybring-Gjedde. Reaksjonene vi nå får på det nye Munchbygget burde være Frps beste mulighet noensinne til et berettiget: Hva var det vi sa?
Det er mulig det blir litt annerledes på natta, eller at det hjelper å slå på lyset inni bygget. Men Munchmuseet er blitt en mørk kloss i Bjørvikas allerede nokså klossete landskap. Vi har ingen grunn til å være overrasket, får vi høre fra tidligere og nåværende ansvarlige politikere. De flashy glassillustrasjonene vi har sett av det rette, men skakke bygget, med blå himmel og friske mennesker rundt, var aldri realistiske. Etter at Lambda-bygget vant arkitektkonkurransen, ble glassmaterialet raskt vurdert som for lite egnet. Dermed ble store deler av glassflatene erstattet med aluminium. Verken kunst, eller mennesker som skal se kunst, har spesielt godt av et bygg med sterkt soloppvarmet glass, nemlig.
At bygget ville bli seende helt annerledes ut enn skissene, som ble bredt distribuert for å skape etterlengtet entusiasme, mens motstandere arrangerte fakkeltog og et kollektivt skrik på Operataket, er åpenbart ikke oppfattet. Det er nok fordi noen har tatt i bruk skjønnmalende, nesten litterære språkgrep.
I detaljreguleringen, som Oslo bystyre godkjente i november 2014, står det: «Fasadene skal ha en bestandig materialbruk som sikrer bygget et lyst, relieffpreget og helhetlig uttrykk og med stor grad av transparens. Det skal benyttes et materiale som ikke gir markant solrefleks». I rammetillatelsen tar det helt av: «Den bølgede perforerte aluminiumsfasaden vil dels fungere som en ytre luftet værhud».
Værhud, sier du? Høres bra ut! Særlig når det også forsikres om at aluminiumsplatene bidrar til: «å skape en visuell gjennomsiktig struktur som knytter den innvendige museumsopplevelsen med fjordlandskapet i Bjørvika». Ok, kjør på!
Publikum burde kanskje ha lest og forstått reguleringsplanen. Men hvor vanskelig hadde det vært å lage oppdaterte skisser som ikke ble unntatt offentlighet? Antakelig ikke veldig. Men det ble ikke gjort. Drømmen om glasshuset ble bevart. Det fristet kanskje ikke å vie for mye oppmerksomhet til at bygget ville se helt annerledes ut når det endelig lå an til å bli realisert.
Byggingen av Munchmuseet måtte skje så smertefritt som mulig. Nok en debatt om kulturbyggene i Bjørvika ville vært svært ødeleggende etter skandalen med hovedbiblioteket. 400 liter vann i sekundet rant inn i byggegropa, og sikret en budsjettsprekk på omtrent 400 millioner kroner.
Frp og Høyre inngikk en avtale i sin byrådstid sammen, om at prislappen for nytt hovedbibliotek og Munchmuseum ikke skulle overstige 2,7 milliarder kroner. Ettertiden viser at 2,7 milliarder kroner ikke ville vært nok til ett av byggene engang. Munchmuseet skulle koste 1,6 milliarder kroner, og har kostet 2,8. Hovedbiblioteket skulle koste 1,3 milliarder og endte på 3,1. Det er til å bli svett av.
For å redusere utgiftene for nytt Munchmuseum ville Frp i 2013 bygge leiligheter i Lambda. Det ble ledd av og blankt avvist. Det spørs uansett om noen ville ha kjøpt leilighetene slik bygget ser ut nå. Som boligkjøpere forventer vi prospekter og skisser som viser hva slags bygg vi faktisk får. For kulturbygg er det tydeligvis mindre viktig å vise sannheten.
Det betegnende for de nye signalbyggenes tilblivelse er at våre folkevalgte har vedtatt prosjekter som har vært urealistiske både i pris og utseende. Da er det ikke folk som ikke har finstudert reguleringsplanen som skal bli latterliggjort.