Norske bedrifter har både kompetanse og vilje til å bidra til å løse verdens fattigdomsproblemer og skape utvikling. Nestor i bistandsforvaltningen, tidligere ambassadør Asbjørn Eidhammer, er i Dagsavisen 2. mars enig med NHO og bistandsministeren i at økonomisk vekst er nødvendig og at næringslivet må med. Men i sitt svarinnlegg til undertegnede gir han uttrykk for begrenset tro på at norsk næringsliv bør med.
Han hevder at det er relativt stor risiko for at bistand gjennom næringslivet ikke fører til gode arbeidsplasser og inntekter for folk: «Mange utviklingsland blir utsette for utanlandske selskap som er ute etter rask profitt, men som etterlet seg forureina natur, utarma jord og oppsagde arbeidarar. Og slett ikkje alle arbeidsplassar i fattige land er berre av det gode; mange selskap tilbyr langt mindre i lønn enn det ein familie kan leve av». Med denne type holdninger er det ikke rart at bistanden ikke har lagt til rette for å involvere næringslivet.
For sannheten er jo at norske bedrifter er i verdenstoppen når det gjelder samfunnsansvar, ivaretagelse av arbeidernes rettigheter, miljø og HMS. Vi tar med oss gode nordiske verdier og tradisjoner ut. Det vil alltid være lett for presse og kritikere å peke på enkelttilfeller der det har skjedd overtramp. Og overtramp skjer. Det er brodne kar også i norsk næringsliv. Men å stille norske bedrifter generelt i samme båt som store multinasjonale selskaper som over tid har utbyttet fattige land, blir feil.
Norske bedrifter innehar stor kompetanse på områder som er vitale for Afrikas utvikling. Energi er ett av de viktigste feltene. Kraftforsyningen er dårlig og ustabil i store deler av Afrika, noe som hemmer næringsvirksomhet og utvikling. Uten lys blir det dårlig med lekselesing for barna. Med dårlig tilgang og hyppige strømavbrudd er det vanskelig å etablere industri. Vi har bedrifter som er verdensledende på utvikling av olje, gass, vannkraft, vind og solenergi. Vi er store på sjømat, både fangstforvaltning og oppdrett. Vi bidrar til moderne landbruksutvikling og gjødsel, og til nye tjenester innen IT og telekom.
Spørsmålet som vi og Eidhammer bør stille oss er hvorfor ikke flere norske bedrifter søker ut til vanskelige markeder. Og hva skal til for å utløse et engasjement som skaper utvikling. Den høye risikoen, politisk og økonomisk usikkerhet og uforutsigbarhet er åpenbare faktorer. Dersom vi har tro på at norske bedrifter kan bidra til utvikling må vi derfor se på hvordan bistanden kan innrettes for å senke terskelen.
NHO har tatt til orde for at bistanden bør vris i retning av næringsutvikling. De fattige landene trenger jobber. Med de store ungdomskullene som hvert år vokser opp er det et enormt behov for nye jobber. Og jobbene må komme i privat sektor. Norge er et lite land med et begrenset antall bedrifter. Vårt bidrag kan kun utgjøre en dråpe i havet. Men skal vi la være å forsøke av den grunn? Vi vet at vår teknologi og våre arbeidsplasser er sårt tiltrengt. Bedriftene opptrer dessuten ikke i et vakuum. De bidrar til lokale verdikjeder av leverandører og underleverandører slik at ringvirkningene er potensielt sett store.
Derfor bør også norsk bistandspolitikk stimulere til norske bedrifters engasjement. Eidhammer mener at de norske støtteordningene er generøse. Han unnlater å fortelle at ordningene faktisk er små, har vært lite forutsigbare og kun i noen grad treffer bedriftenes behov. For noen år siden ble for eksempel en av næringslivspostene på statsbudsjettet nær halvert over natten. Kun en forsvinnende liten del av bistandsbudsjettet går til næringsutvikling. Dessverre merker vi at det i deler av forvaltningen ofte er lav forståelse for bedrifters behov for forutsigbarhet.
Eidhammer peker på at det ikke var stor interesse fra norske bedrifter da en ny ordning for yrkesutdanning i utviklingsland ble lansert. Dette illustrerer nettopp poenget om manglende forutsigbarhet. Dette var en ny ordning med relativt kort søknadsfrist. Det er ikke slik at bedriftene står i kø for å søke på offentlig ordninger. Skal bedrifter engasjeres i prosjekter som ligger utenfor deres kjernevirksomhet, må de mobiliseres. Det er behov for å etablere tillitsfulle partnerskap over tid.
For å utløse privat næringslivs bidrag bør det offentlige være med på å identifisere mulige prosjekter. Her er kompetansen til ikke bare Norad og UDs utestasjoner, men også NGOere på bakken gull verdt. De har lokal kunnskap og kan samarbeide med næringslivet. Men det krever en forståelse for næringslivets behov for langsiktighet og forutsigbarhet. Til tross for noen svakheter i innretningen, er vi derfor godt fornøyd med innføringen av den andre ordningen som ble introdusert i 2017 og som Eidhammer peker på, som skal understøtte strategiske partnerskap.
FNs bærekraftsmål er tydelige på behovet for partnerskap mellom offentlig og privat. Skal de enorme fattigdomsutfordringene løses, må offentlig bistand i større grad utløse privat kapital og engasjement. Heldigvis ser det ut til å skje en positiv endring. Mange NGOere med praktisk erfaring fra felten arbeider aktivt med næringsutvikling. Fagmiljøer som arbeider med næringsliv i Norad og UD ser også dette, men som Eidhammers innlegg illustrerer, er det fremdeles stor motstand i deler av miljøet. Det er vårt håp at den nye utviklingsministeren ser mulighetene fremover og får til et taktskifte.