Debatt

Norsk velferd trenger EØS

EØS-avtalen har bred støtte i det norske folk og på Stortinget.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Internasjonalt samarbeid er under press. I slike urolige tider er det viktig for små land som Norge, med høy avhengighet av internasjonalt regelbasert samarbeid, å bevare og bygge ut allianser med de som i hovedsak deler vårt syn og som vi føler vi kan stole på.

Dette gjør EØS-avtalen viktigere enn noen gang. Europa er vårt hjemmemarked. Norsk økonomi er i stor grad basert på eksport. Om lag tre firedeler av vår eksport går til de andre 30 landene i EØS. EØS-avtalen er et nett av rettigheter og plikter, som gjør Europa til et felles marked med like regler for alle. Norsk velferd og norske arbeidsplasser har blitt og blir skapt på grunnlag av denne avtalen. Det vises med all tydelighet i rapporten om norsk eksport og sysselsettingen i eksportsektoren som konsulentselskapet Menon nylig la fram.

EØS-avtalen har bred støtte i det norske folk og på Stortinget. Den har utvilsomt tjent oss godt.

EØS-avtalen gir oss muligheter og rettigheter, men som alle internasjonale avtaler innebærer den også plikter. Man må gi noe for å få noe.

Aleris-saken: Med lua i hånda mot EØS

Det hevdes at EU-direktiver fremmer sosial dumping og at energibyrået ACER tar fra oss kontrollen over egen strøm. Dette er feil. ACER er først og fremst et rådgivende organ og en sentral faglig bidragsyter når det utvikles nytt regelverk for energimarkedene i EU. Norge og EU vil ikke alltid ha sammenfallende interesser, men utviklingen i EU vil uansett ha betydning for norsk energisektor. Våre nærmeste naboland Danmark, Sverige og Finland, som vi har felles kraftmarked med, er EU-land. EU er også vårt største eksportmarked for gass. Det er dermed viktig at Norge får mulighet til å påvirke utviklingen av regelverk som senere vil få betydning for oss. Slik mulighet får vi gjennom å delta i ACER.

For regjeringen er det et viktig mål å sørge for mest mulig trygghet for arbeidstakere. EØS-avtalen er et bidrag til økt trygghet, fordi avtalen på mange områder innebærer felles arbeidslivsregler og felles standarder. Det er en fordel for både arbeidstakere og arbeidsgivere. Ansattes rettigheter er i en rekke tilfeller blitt styrket som følge av regler som gjennomføres i EØS-avtalen. Eksempler på det er rettigheter når det gjelder arbeidstid, skriftlig arbeidsavtale, virksomhetsoverdragelser, ferie og arbeidsmiljø. Fleksibiliteten i regelverket åpner for at vi her hjemme kan fastsette nasjonale regler som gir et sterkere vern av arbeidsfolks trygghet og rettigheter. Regjeringen utnytter handlingsrommet. Vår omfattende strategi mot arbeidslivskriminalitet, krav om lærlinger i offentlige anbud, krav til bruk av HMS-kort, godkjenningsordningen i renholdsbransjen, krav til lønns- og arbeidsvilkår og begrensninger i antall kontaktledd i offentlige anskaffelser er eksempler på dette.

EUs fjerde jernbanepakke handler om langt mer enn konkurranseutsetting. Hovedsaken er å forenkle og harmonisere reglene for togtransport på tvers av landegrensene og å øke sikkerheten. Samtidig beholder vi fortsatt retten til selv å bestemme hvordan vi vil organisere jernbanesektoren i fremtiden. Det er ingen krav om at jernbanen privatiseres, men offentlige kjøp av transporttjenester skal i utgangspunktet skje etter konkurranse. Direkte tildeling av transportkontrakter vil fortsatt være mulig. Statens jernbanetilsyn avgjør om vilkårene er til stede. Jernbanepakken har som formål å heve det generelle sikkerhetsnivået, ikke å senke det. Norske krav til kompetanse og opplæring for lokomotivførere vil ikke bli endret. Spesielle krav som følger av våre klimatiske forhold, vil bli opprettholdt. Fjerde jernbanepakke bør ut fra våre interesser innlemmes i EØS-avtalen.

Mange på nei-siden argumenterer for at Norge er bedre tjent uten en EØS-avtale. En ren handelsavtale, for eksempel den vi hadde før 1994, er mer enn godt nok, sies det, og vil etter sigende øke vår selvbestemmelse til gjøre som vi vil og snu ryggen til det vi ikke liker.

Så enkelt er det ikke. EØS-avtalen er mye mer enn handel og økonomi. En handelsavtale, som den vi hadde før 1994, omfatter i hovedsak toll. Og toll spiller i dag en liten rolle i handelsavtalesammenheng.

Moxnes: EØS-glansbildet revner

Andre hindringer for handelen er mye viktigere enn toll. Grensekontroll, ulike standarder, sertifisering, veterinærkontroll og tollprosedyrer betyr mye mer og er mye dyrere for næringslivet. OECD har regnet ut at tollen fordyrer en vare inn til EU med én prosent, mens de andre hindringene fordyrer den med om lag 11%. EØS-avtalen gjør at vi ikke møter disse hindringene i vår handel med EU. Ved en handelsavtale må vi det. Og det er kostbart, hvis dine konkurrenter som er innenfor EØS, slipper.

Selv om vi skulle bli enige med EU om felles standarder eller kopierer EUs lovgiving, vil vi ikke slippe grensekontroll og dokumentasjonskrav av den grunn. Norske eksportører kan også bli møtt med krav om at produktene må testes eller sertifiseres på nytt selv om de har kopiert standardene. Det er bare gjennom medvirkning i det indre marked at vi unngår dette.

Og for å understreke vår tidligere handelsavtales begrensning med et eksempel: I en 15-årsperiode før EØS-avtalen trådte i kraft ble norsk metallindustri utsatt for dumpinganklager fra EU. Årsaken var at næringen i vanskelige økonomiske tider fikk gunstige kraftavtaler av staten. Fagorganiserte i EU klagde, de mente det var urettferdig, innebar ulovlig statsstøtte og satte deres egne arbeidsplasser i fare. De norske selskapene ble tvunget til å inngå minsteprisavtaler diktert av EU, eller betale anti-dumpingavgift. Bedriftene fikk dermed ikke utnyttet sin konkurranseevne og risikerte å bli utestengt fra EU-markedet. Mange av bedriftene lå i distriktene med de konsekvenser dette fikk for mange lokalsamfunn. Selskapene ble uten forvarsel utsatt for kontrollbesøk fra EU uten at norske myndigheter ble involvert. Flere av minstepris-avtalene var gjeldende da EØS-avtalen trådte i kraft, men falt bort umiddelbart ettersom avtalen ikke tillater den type virkemidler. Sier vi opp EØS, gjeninnføres på nytt muligheten for at EU kan innføre slike tiltak.

Hva EØS-avtalen betyr fikk vi også se i 2018 da EUs beskyttelsestiltak mot tredjeland på stålområdet ikke omfattet Norge fordi Norge gjennom EØS var tett integrert i EUs verdikjede. Det sikrer norske arbeidsplasser. Sveits, som er det landet som etter Norge er tettest integrert med EU, ble derimot rammet av EUs mottiltak. Som dette eksemplet med norsk metallindustri før EØS-avtalens tid viser, har også «friheten» utenfor EØS sine begrensninger og utfordringer.

Mer fra: Debatt