Dokumentaren til Ulrik Imitiaz Rolfsen, som nylig ble vist på NRK, tar opp ulike problemer gjennom ungdommenes egne fortellinger. Jeg vil rose Rolfsens engasjement og evne til å bære frem stemmer som ellers ofte ikke blir hørt. Nå har ikke en film alltid som formål å gi svar på noe, tvert imot kan det i stedet dukke opp flere spørsmål. Som for eksempel: Hvorfor opplever noen ungdommer å ha en sterkere tilhørighet med foreldrenes hjemland selv om de er født i Norge?
I Rolfsens dokumentarfilm definerer alle ungdommene seg som pakistansk, marrokansk osv, selv om de er født og oppvokst i Norge og begrunner det med at foreldrene kommer fra et annet land. Ett av intervjuobjektene i filmen mener dette er «ord som er puttet i munnen på dem», altså at foreldrene har indoktrinert barna sine til å tro de kun har én etnisk identitet. Dette kan nok være riktig i noen tilfeller, men gir langt i fra et heltheltlig og representativt bilde.
To av guttene som blir intervjuet i filmen peker på andre viktige faktorer, som hvordan man blir definert ut fra hvordan man ser ut. Spørsmål om identitet og tilhørighet dukker ikke bare opp i norsk kontekst, det er også noe man kan føle på når man besøker foreldrenes hjemland. Jeg er selv av norsk og tyrkisk herkomst, blir oppfattet som norsk fordi jeg er hvit i huden, men føler meg norsk og tyrkisk. I Tyrkia og blant tyrkere blir jeg oppfattet som norsk fordi jeg ikke kjenner alle de kulturelle kodene eller snakker språket like godt som innfødte. Jeg opplever ofte å få kommentarer av typen «men du ser jo ikke tyrkisk ut!». Det som kan oppleves frustrerende er at man blir fratatt definisjonmakt over egen identititet, og spørsmålet blir hvordan man møter denne utfordringen. Jeg tror det er helt naturlig at mange ungdommer i dag, som ikke blir definert som norske, foretrekker å identifisere seg med foreldrenes landebakgrunn. Dermed unngår man å måtte forklare eller overbevise om at man også faktisk er norsk.
Dersom man i utgangspunktet i mer eller mindre grad føler seg ekskludert og tillegg omgås kun likesinnende som kanskje opplever like stor frustrasjon, kan dette utvikle seg i en negativ retning. I ytterste konsekvens vil det kunne gi grobunn for lukkete miljøer hvor fordommer mot det norske samfunnet og konservative holdninger ikke blir utfordret, slik Tina Shagufta Kornmo presiserer i filmen. Det samme prinsippet gjelder også i antimultikulturelle miljøer. Her må storsamfunnet og innvandringsmiljøer jobbe med brobygging og forebyggende arbeid. Det er særlig to ting det bør jobbes med: 1) å kunne bli akseptert for hvem man selv mener man er og 2) aksepten av at kulturer kan bestå av mer enn bare én etnististet.
I norsk kontekst er kanskje amerikanere med norsk opprinnelse et av de klareste eksemplene på videreføring av kulturarv gjennom flere generasjoner. Som en av foreldrene i filmen påpeker, ligger det et ansvar og en stolthet i å lære sine barn om sin kulturelle arv og historie. Dette er også viktig for barnas identitetsbygging, da det for mange handler om religiøs tilknytning og kunnskap om foreldrenes hjemland og deres tradisjoner. Ett av intervjuobjektene i filmen, som har pakistansk bakgrunn, er et godt eksempel på hvordan ungdom både identifiserer seg med det norske samfunnet og samtidig verdstetter og respekterer foreldrenes verdigrunnlag, og jeg kjenner til mange liknende eksempler på dette. Dette kunne kommet bedre frem i filmen, men i stedet druknet det litt bort i enkel og provokativ portrettering av «norsk» og «pakistansk» kultur.
For meg handler integrering om et samfunns evne til å tilpasse seg den globale migrasjonen som har pågått svært lenge nå. Det handler om evnen til å være møte hverandre på en inkluderende og respektfull måte, men også akseptere at egen kultur er i endring. Så lenge det stilles spørsmål som hvorvidt Hadia Tajik var kompetent (les: norsk nok) til jobben som kulturminister, vil det være vanskelig å komme seg ut av blindsporet.
Publisert i Dagsavisen mandag 24. november