Spire var en av mange organisasjoner som ønsket seg utviklingsministerposten tilbake da Høyre, Frp og Venstre møttes til regjeringsforhandlinger. Vi ønsker Nikolai Astrup velkommen i jobben, men synes det går litt vel fort i svingene. Astrup sa den 8. februar til Dagsavisen at hans hovedprioritet blir å åpne bistandssektoren for norsk næringsliv, og at han ønsker «mer business inn i bistanden». Om dørene skal åpnes enda videre for norske selskaper uten videre betraktning, frykter vi at lokale behov kan havne bakerst i rekken.
Astrup uttrykker selvsikkert hvilke fremragende resultater norsk næringsliv har i utviklingsland, men legger også vekt på at en økt involvering av bedrifter vil være gunstig for Norge. Han understreker selskapenes egeninteresse i å bidra til en større norsk tilstedeværelse. Men det er ikke til å legge skjul på at norske selskaper i hovedsak vil sikte på høyest mulig profitt. Profittjag overkjører ofte lokalbefolkningers og miljøets behov. Selv institusjoner som OECD har fremhevet viktigheten av at donorland støtter utviklingsstrategier som er utviklet lokalt og at de respekterer lokalbefolkningens ønsker, for å oppnå gode resultater i bistandsarbeidet sitt. Med profitt som fremste fokus står disse prioriteringene i fare for å gå tapt.
Ikke desto mindre blir norske selskaper regelmessig fremstilt som ansvarlige og hensynsfulle aktører i utviklingsland. Astrup uttrykte selv at «Norske selskaper har et konkurransefortrinn fordi vi blir oppfattet som å være skikkelige, seriøse og ordentlige». Før jul påpekte direktør i Norwegian-African Business Association (NABA) og direktør i Mester Grønn AS at norsk bedriftskultur blir sett opp til i Etiopia, og de oppfordret til ytterligere investeringer. Det er tilsynelatende stor tilslutning til et slikt rosenrødt virkelighetsbilde av norske investeringer i utviklingsland. Til tross for det, har forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner satt fokus på flere saker som gir oss et litt annerledes bilde. Rett før jul skrev fire forskere ved NMBU til NRK at norske jordbruksinvesteringer i Tanzania har ført til bortvisning av småbrukere uten tilfredsstillende kompensasjon, sosial urettferdighet og økte lokale konflikter. De fremhever at det feilfrie bildet av norske investorer kommer av at de til vanlig jobber i et land hvor det finnes strenge rammer og kontrollinstanser for privat sektor, mens slike virkemidler ikke er til stede i for eksempel Etiopia.
Astrup trekker fram nettopp et etiopisk gruveprosjekt som eksempel til etterfølgelse, hvilket er noe bekymringsverdig. Yaras kaliumgruve kan som mange andre gruveprosjekter få store sosiale og miljømessige konsekvenser for nærliggende bosetninger. Latin-Amerikagruppene i Norge satte med sin rapport «Etikk eller butikk» fra 2017 fokus på Itataiagruva i Ceará, Brasil, hvor Yara har betydelige investeringer i gruveselskapet. Gruvevirksomheten innebærer en betraktelig fare for at radioaktiv stråling skal spre seg i lokalområdet. I tillegg krever denne gruven, som de fleste andre, enorme vannmengder, en ressursbruk som truer lokalbefolkningens eget livsgrunnlag. Til tross for påstander fra gruveselskapet om samarbeid med lokale ser vi i ettertid at deres stemme ikke ble hørt i planleggingsprosessen, til fordel for selskapets profitt. Latin-Amerikagruppene peker også på andre norske investeringer i regionen, som Statkraft i Chile, hvor virksomheten har store negative konsekvenser for de fattigste og mest marginaliserte gruppene i samfunnet.
Det kriserammede norske skogselskapet Green Resources er nok et eksempel. Selskapet er Øst-Afrikas største skogdriftsselskap og driver blant annet sagbruk og selger klimakvoter. Etter nesten ti års tilstedeværelse i Mosambik, uten å ha oppfylt løftene sine om arbeidsplasser, bedre skoler, helsestasjoner, rent vann, veier og en rettferdig kompensasjon, har lokale bønder fått nok, og reiste til Oslo for å klage. Vi håper virkelig at det ikke er en slik utvikling Astrup er så ivrig på at norsk næringsliv skal bringe fram.
Spire stiller seg ikke negativ til norske investeringer på generelt grunnlag, men glansbildet av norsk virksomhet i utviklingsland må nyanseres betydelig. Basert på tidligere resultater er det naivt å legge all tillit på næringslivet og forvente at de har nøkkelen til god utvikling. Astrup trekker fram at norsk næringsliv bruker lokal arbeidskraft, og tilfører arbeiderne verdifull kompetanse. Om de også får tilstrekkelig lønn og trygge arbeidsvilkår er dette et steg i riktig retning. På bakgrunn av saker som de overnevnte er det likevel grunn til å spørre hvordan Astrup skal garantere for at norske investeringer bidrar til reell utvikling for de som trenger det mest, og ikke gjør mer skade enn nytte. Investeringer må føre til et levedyktig, lokalt næringsliv, og en lokal økonomi der lokalbefolkningen er bedre stilt enn det de var før investeringen – ikke kun gi avkastning til vestlige investorer. Vi ønsker også å sette søkelys på hvilke typer investeringer som bør satses på. Det er foreløpig et stort behov for landbruksinvesteringer i Afrika, blant annet i infrastruktur, foredling og produksjon. Storskala plantasjevirksomhet har imidlertid vist seg gang på gang å føre til tapt jordbruksjord for lokale småbønder, sesongbaserte lavinntektsjobber og at varene eksporteres ut av området.
Norsk bistand bør også i større grad distribueres som støtte til lokalt initierte prosjekter. Selv om det er mange hensyn som må tas også i slike tilfeller, vil en sikre at lokale behov går foran norske interesser. Generalsekretær i Norsk Folkehjelp Henriette Westhrin sa til Bistandsaktuelt at utviklingsministerposten burde gjeninnføres for å unngå en sammenblanding av det som er Norges interesser og interessene til verdens fattige. Det er gledelig at en slik statsråd nå er på plass, men at han legger hovedansvaret for utvikling på private aktører ser vi på med bekymring. Norsk business kan ikke gå foran trengendes behov.