TEGNING: SIRI DOKKEN

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst
Foto:

Norges største massedrap

Vi trenger mer kunnskap om den andre andre verdenskrigen.

I dag inviterer Universitetet i Oslo og HL-senteret til en fem timer lang debatt. Utgangspunktet er Marte Michelets bok «Hva visste Hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet». Etter at den kom ut for halvannen måned siden, har boka satt full fyr på debatten om andre verdenskrig. Den røsker der det gjør vondt i norske selvbilder.

Eirik Hoff Lysholm: Michelet utfordrer vår kollektive historiefortelling

Hjemmefronten, noen av landets største helter gjennom årtier, ble varslet om at norske jøder kom til å bli deportert. De visste hva som var i gjære. Men de gjorde ingenting. «Vi skulle slåss, ikke hjelpe folk», sier Gunnar Sønsteby i starten av Michelets bok. Sitatet er hentet fra et intervju med historiker Ragnar Ulstein, fra starten av 70-tallet. «Ja, vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt, og da var det vår hundre prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge», sier Sønsteby i opptaket. Ulstein, som var med i Kompani Linge under krigen og som har brukt hele etterkrigstida på å dokumentere motstandskampen som krigshistoriker, gjorde aldri noe ut av denne opplysningen.

Det har Michelet heldigvis gjort: «Da jeg omsider begynte å nøste i dette raknet en hel fortelling», skriver hun i forordet. Drøye 300 sider senere sitter leseren igjen med hakeslepp. Det kom gjentatte varsler om jødedeportasjonene. De som i første rekke sørget for å advare om hva som var i vente, var ikke nordmenn, men sentralt plasserte tyskere. Flere av dem som smuglet jøder over grensen, tok seg rikelig betalt for innsatsen.

Det er nedslående å se hvor lite nysgjerrige og åpne en del historikere har vært i møte med disse opplysningene. I stedet for å diskutere saken, har flere av dem tydd til karakteristikker av Michelet og trukket hennes motiver i tvil. «Moralsk dommer», «etisk forfeilet», «falsk» og «manglende kunnskap» er eksempler på karakteristikkene.

Michelets bok bygger på et solid kildearbeid. Kanskje nettopp fordi hun har bakgrunn som journalist og ikke historiker, har hun evnet å se det alle trodde var en ferdig fortalt historie med friske øyne. Men det vil være synd om et viktig budskap i «Hva visste hjemmefronten» blir helt borte i den faghistoriske debatten.

Utgangspunktet, hele denne diskusjonens senit, ligger her: 26. november 1942, på en utstikker ved Amerikalinjens kai i Oslo. Der ble 532 jødiske fanger brakt om bord på skipet Donau. 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. De ble fraktet til Tyskland og videre rett til Auschwitz. Mange ble gasset i hjel i det øyeblikket de ankom tilintetgjørelsesleiren. Alle barna ble drept. Heller ikke noen av kvinnene overlevde. Bare ni menn var igjen da freden kom. I februar året etter gikk en ny, stor transport. Til sammen ble 768 jøder deportert fra Norge. 737 av dem ble drept.

Michelet og etikk: På hvilket grunnlag dømmer vi hjemmefrontens ledere?

Dette er det norske holocaust, som Michelets Brage-vinnende debut «Den største forbrytelsen» handlet om. Det går en viktig linje fra tittelen på den boka til debatten om årets utgivelse.

Til vanlig er det en helt annen hendelse enn massedeportasjonen som har fått tilnavnet «Den største tragedien» i Norge under andre verdenskrig. Da Laksevåg ble bombet i 1944 gikk 193 sivile liv tapt. Blant dem var 61 barn på Hole skole. Fordi det var de allierte, og ikke tyskerne, som sto bak bombingen, ble den forferdelige tragedien lite omtalt i etterkrigsårene.

Bombingen av Laksevåg er en annen, og ubehagelig del av norsk krigshistorie som er blitt fordreid for å passe inn i en helt- og skurkefortelling. Men det var altså ikke det største tapet av sivile, norske liv under andre verdenskrig. Når jødedeportasjonene så ofte blir oversett, er det umulig ikke å stille spørsmålet: Er det fordi jødene ikke ble ansett som nordmenn? Det som skjedde med dem, skjedde med «dem», ikke med «oss».

Med et slikt utgangspunkt blir det av uvurderlig verdi å grave i hvordan det kunne skje. Men det er ikke tilstrekkelig å la hele diskusjonen etter «Hva visste hjemmefronten?» ende opp som en jakt på syndebukker i fortida. Det er vel så viktig å bruke erkjennelsene i boka til å skape bevissthet om vår egen samtid.

Begge Michelets bøker om det norske holocaust forteller historien om et land som ikke klarer å ta vare på sin mest sårbare og utsatte minoritet. Mye av forklaringen på hvorfor det gikk slik er å finne i det norske storsamfunnets egne fordommer. Jødehatet var ikke noe som ble påført et uskyldig og godt Norge utenfra, av nazistiske okkupanter. Det var hjemmeavlet.

For vår samtid må det ubehagelige spørsmålet bli som følger: Hvordan er stillingen til de mest sårbare nordmennene i dag? Er våre minoriteter godt nok beskyttet hvis de oppfattes mer som «dem» enn som «oss»? Er vi helt sikre på at vi er vaksinert mot å gjenta feilene fra fortida? Kan vi i det hele tatt bli det om vi ikke har en ærlig samtale om hva som faktisk skjedde?

Ragnar Ulstein er tremenning av artikkelforfatterens farfar. Ragnar Ulstein dro også over til Shetland i en stjålet båt i juni 1941 sammen med 16 andre, deriblant artikkelforfatterens grandonkel Ola.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!