Hadde avisene bare vært villige til å fornye seg og «finne andre måter å tjene penger på», ville de klart seg uten statsstøtte. I likhet med sosiale medier må avisene være villige til å «fornye seg for å ikke miste brukere, og bli utkonkurrert». Aina Stenersen antyder dermed at avisenes problem er at de er dårlig drevet og derfor blir utkonkurrert av nye og bedre tjenester. Dette blir rett og slett for enkelt.
Det jeg ofte savner i denne typen debatt er en erkjennelse av at avisene er noe annet og mer enn bare formidlingskanaler. Det viktige er ikke kanalen eller duppeditten, men innholdet som formidles - journalistikken. Dette innholdet må noen produsere. Noen må gå ut og rapportere, intervjue, analysere og kommentere. Og dette må gjøres på en profesjonell måte, basert på solide publisistiske prinsipper og presseetisk regelverk. Bare på denne måten kan vi vite at informasjonen er til å stole på, noe vi kan la gå inn i det bakgrunnsteppet som vi utvikler våre egne synspunkter og politiske overbevisninger fra.
Grunnen til at norske aviser har mottatt driftsstøtte i over 40 år, og grunnen til at mange land har ulike former for pressestøtte, er ikke at avisene er dårlig drevet eller at de er uvillige til omstilling. Problemet er at markedet er preget av ulike former for markedssvikt. Bl.a. vil den største avisen på et utgiversted ta en uforholdsmessig høy andel av annonseinntektene, noe som typisk vil sende den mindre konkurrenten inn i en negativ spiral av svakere inntekter, lavere kvalitet og lavere opplag. Pressestøtten bidrar til å motvirke slike markedsmekanismer og sikrer dermed et livsgrunnlag for aviser som er ønsket av leserne, men som likevel ikke er bærekraftige på grunn av måten markedet fungerer på.
Stenersen peker på at statsstøtten gjør pressen ufri og avhengig av staten. Sannheten er snarere at staten bidrar til finansieringen av avisene fordi vi ønsker og trenger avisene som uavhengige, aktive og oppegående kritikere av offentlig og privat maktbruk i samfunnet. Å droppe pressestøtten ville ikke gjøre pressen mer fri, det ville bare gi oss betydelig mindre av den. Min påstand er at avisen er like viktig for demokratiet og ytringsfriheten i dag som den var da pressestøtten ble innført i 1969. Med «avisen» mener jeg da ikke den sammenstiftede bunken av lavkostpapir som gulner etter få dager, og som færre og færre velger å kjøpe. Jeg sikter til avisen som innholdsprodusent, vaktbikkje og stemme i offentligheten. Denne avisen er en hovedprodusent av nyheter, og står bak mye av det vi senere mottar i bearbeidet form gjennom andre kanaler, inkludert sosiale medier. Når vi nå står foran grunnlovsjubileet - som for mange av oss også er en hyllest av ytringsfrihet og meningsmangfold - kan det som et tankeeksperiment være verdt å se for seg et Norge uten avisene. For meg er det et dystert bilde.