BEDRE LIKT: «På noen måter var Barack Obama «farligere» enn Trump: han var så karismatisk at assosiasjonen med USA i norsk offentlighet stort sett forble positiv, til tross for alt det negative Obamas administrasjon gjorde i USAs navn. Det samme har vi sett de siste ukene med hyllesten av John McCain», skriver Minda Holm. Her fra et møte mellom Obama og McCain i 2008, like etter at Obama hadde vunnet valget. FOTO: SAUL LOEB/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Norge, USA og folkeretten

Når det gjelder USA og folkeretten, er problemet ikke så mye Trump, som at USA konsekvent bryter de verdiene de selv forfekter.

d

For et halvt år siden skrev jeg en spalte her med navnet «Vår fiende Russland?». Spalten handlet ikke om at det ikke er problematiske sider ved Russlands politikk sett fra et folkeretts- eller menneskerettighetsperspektiv, men at vi kan være for ensidige i vår kritikk. Hvis Norge ønsker en verdensorden basert på folkeretten, slik vi sier at vi gjør, bør kritikken av brudd på folkeretten falle likt. Vi bør kritisere både dem vi identifiserer oss selv med, som USA, og dem som er utenfor vår sosiale sirkel, som Russland. Ikke minst må den kritikken omfavne oss selv.

USA har vært vår viktigste sikkerhetsgarantist gjennom NATO, og dermed en svært nær alliert. Men det forklarer ikke automatikken i at utenriksministre som Jan Petersen, Jonas Gahr Støre og Børge Brende har hatt et mantra om at vi også er i et verdifelleskap med USA (og tilsvarende med NATO). Hvilke verdier er det egentlig snakk om? Hvis vi reduserer verdier til å handle om det transatlantiske felleskapet, er det greit nok. Men med verdier menes det jo noe mer: Norge legger også stor vekt på folkeretten, demokrati og menneskerettigheter som en del av vår utenrikspolitiske identitet.

En liberal forståelse om hva som er moralsk handling sammenfaller imidlertid ikke alltid med folkeretten. Da USA, Frankrike og Storbritannia bombet Syria i april, uttrykte Norge «forståelse» for angrepet, men regjeringen hadde ikke utredet om angrepet var et brudd på folkeretten. NATO ga sin fulle støtte. Folkerettseksperter, også norske, påpekte at angrepet var et brudd på folkeretten og FN-pakten. Det samme var den tyrkiske invasjonen i Afrin i Syria i mars. Tyrkia, hvis regime stadig setter menneskerettigheter til side, er også en del av verdifelleskapet NATO.

At vi vektlegger Norges forhold til USA og NATO som et verdifelleskap handler også om måten vi tenker om moral i internasjonal politikk. Det dominerende verdensbildet i liberal offentlighet er at noen land – Norge, USA – er «iboende» moralsk gode. Når Norge deltar i f.eks. folkerettrettslig tvilsomme affærer ved å støtte opprørsgrupper som ønsker regimeendring i Syria, rokker det tilsynelatende ikke ved vårt selvbilde som folkerettens forkjemper. I definisjonen av eget selvbilde slipper liberale demokratier ofte unna med en god del illiberale eller folkerettsstridige handlinger. I psykologi kalles dette for «kognitiv dissonans»: vi tar ikke til oss det som ikke stemmer med vår egen virkelighetsoppfatning.

Trump er lett å mislike hvis man selv er liberalt innstilt: han er vulgær, egoistisk, mangler selvkontroll osv. På noen måter var derfor Obama «farligere»: han var så karismatisk at assosiasjonen med USA i norsk offentlighet stort sett forble positiv, til tross for alt det negative Obamas administrasjon gjorde i USAs navn. Det samme har vi sett de siste ukene med hyllesten av John McCain i både norsk og amerikansk presse. Jovisst hadde han en beundringsverdig tone overfor sine amerikanske likemenn. Men han var også en hauk som ønsket å invadere blant annet Iran og Nord-Korea, og ønsket en hardere militær linje i Libya og Irak. At han, som Obama, oppfører seg som en mer sivilisert politiker enn Trump unnskylder ikke de enorme maktovergrepene han ønsket å utføre i andre land. Ved hans død er det likevel bildet av McCain som en svært anstendig politiker som trekkes frem, også i norsk presse. Mange irakere og libyere vil være uenige i den beskrivelsen.

I dag er det 17 år siden tragedien 11. september 2001. Den tiden har vært etterfulgt av stadig økende «eksepsjonalisme» i liberale demokratier, der sikkerhetshensyn brukes for å sette til side normal, demokratisk politikk. USA har her vært verstingen, for eksempel i bruken av tortur. Bush var likevel, som Trump, lett å harselere med i liberal offentlighet. Obama slapp langt billigere unna. Administrasjon hans gjorde mye som var problematisk ut i fra de verdiene Norge ønsker å fremme. Under Obama ble det for eksempel utført ca. 10 ganger så mange droneangrep i Pakistan, Jemen og Somalia som under Bush. Obamas administrasjon videreførte den militære støtten til regimer som stadig vekk utfører menneskerettighetsovergrep, som Saudi-Arabia, Egypt og Israel.

Når det gjelder folkeretten og menneskerettighetene som Norge forfekter er også Trumps utenrikspolitikk svært problematisk. I Jemen bruker Saudi-Arabia og Emiratene våpen solgt av USA. USA bidrar også med påfyll av drivstoff, logistikk, informasjon om militære mål og spesialkommandoer. FN definerer krigen i Jemen som den største humanitære katastrofen i 2018, og alle parter anklages for alvorlige folkerettsbrudd. I juni meldte USA seg ut av FNs menneskerettighetsråd, og i forrige uke bestemte USA seg også for å kutte all støtte til UNRWA, FNs organ for bistand til palestinske flyktninger. Ved brudd på folkeretten stiller USA seg bak Israel. Ikke-vestlige makter som Russland og Iran har lenge kritisert USA for dobbeltmoral. Å kritisere andre, men samtidig ikke leve etter de verdiene selv, er en dårlig oppskrift for å fremme verdier internasjonalt.

Hvis Norge ønsker at folkeretten skal definere verdensordenen, må brudd på folkeretten kritiseres på tvers av allianser og uavhengig av om bruddene skjer i Europa eller Midtøsten. Samtidig legger folkeretten en del begrensninger som vi tilsynelatende ikke liker. Særlig gjelder det muligheten for inngrep i stater ut i fra humanitære hensyn. Muligheten for å utvikle en sedvane rundt «Responsibility to protect», altså inngripen for humanitære hensyn, ble skjøvet lenger unna etter at prinsippet ble brukt i Libya gjennom FNs sikkerhetsråd i 2011. Koalisjonsstyrkene brøt løftet om at inngripenen ikke skulle brukes til regimeendring. Den prosessen var Norge som kjent en del av, og sett i ettertid er det langt fra tydelig om avsettelsen av Gadaffi var det moralsk riktige valget.

Poenget er dermed ikke å forsvare Russland ved å vise til USAs handlinger. Tvert i mot, begge stater utøver åpenbart maktovergrep, både overfor egen befolkning og i andre land. Men vi har også sett gjennom fingrene med for mye når det gjelder USA, og det har konsekvenser for hvordan andre land forholder seg til folkeretten. Det klinger da noe hult når vår forsvarsminister kvier seg for å invitere Russland til frigjøringsmarkering i Finnmark pga. folkerettsbrudd og sier: «Vi er ikke litt for folkeretten, vi er helt for folkeretten».

Det er mye som er positivt ved USA som stat, og på mange områder deler vi viktige verdier. Hva gjelder USA og folkeretten, er problemet likevel ikke så mye Trump, som at USA konsekvent bryter de verdiene de selv forfekter. Selvfølgelig har Trump mye innflytelse på politikken, men det er også mye kontinuitet i hvordan USA oppfører seg internasjonalt. Som utenriksminister Søreide sa om USA under årets utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget: «Den retoriske innpakningen er endret, men mye amerikansk utenrikspolitikk er fortsatt gjenkjennelig.»


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!