Industrialisten og investoren, med over 10 milliarder i aksjeformue og som bor i en enebolig på Konglungen i Asker med ni soverom, to biblioteker, en kino og garasje til sju biler, har nemlig null kroner i inntekt.
Når Statistisk sentralbyrå (SSB) skal telle hvor mange fattige det er i Norge, ser de utelukkende på inntekt. SSB har i alle år brukt inntekt etter skatt som fattigdomsmål.
Den gode grunnen til å kun bruke inntekt, er at både Eurostat og OECD gjør det slik. Det er et internasjonalt sammenlignbart mål. Det er også et bra mål på den måten at det tar hensyn til de landene som har en omfordelende inntektsskatt, slik Norge har hatt. Inntektsbegrepet inkluderer også trygder, slik at disponibel inntekt er et greit mål på den enkeltes evne til å kjøpe seg materielle goder og velferd.
Det er likevel to årsaker til at inntekt ikke er et godt nok mål på fattigdom.
Det ene er at velferdsstaten ikke regnes inn. At Norge har gratis skole, gratis utdanning, billig lege og barnehage betyr mye for at ulike mennesker skal ha like muligheter. At barnehageprisen er subsidiert med 5.000 kroner i måneden, eller at alle sykehusinnlegg dekkes av staten, betyr at mange har en mye høyere disponibel inntekt enn de ellers ville hatt.
Denne støtten regnes imidlertid ikke inn i fordelingsstatistikken. Dette har en klar politisk side. Om man reduserer barnehageprisen, øker utstyrsstipendene på yrkesfag eller gjør tannlegen like billig som andre leger, har det betydning for fordelingen i samfunnet, men ingen betydning for fordelingsstatistikken. Beregninger viser at forskjellene i Norge reduseres med tyve prosent om velferdsstaten regnes inn. Den inkluderes ikke i dag.
Det andre er at formue ikke teller med. Dette gjør at personer med store formuer og lave inntekter, som Kjell Inge Røkke og hans barn, går inn i statistikken som fattige, selv om de er superrike. Når vi vet at det er størrelsen på formue som virkelig skiller de rike fra resten er det svært underlig at dette ikke regnes inn. Dette har også en politisk side. Endringer i formuesskatten, den mest målrettede skatten som finnes for de rike, betyr ingenting for fordelingsstatistikken.
Utfordringen for fagmiljøene framover er derfor å utvikle ett nytt og mer presist og relevant forskjellsmål, som tar hensyn til de store driverne for faktiske forskjeller. Inntekt etter skatt må korrigeres for velferdsstat på den ene siden og formue på den andre.