USA har henvendt seg til norske myndigheter med forespørsel om å bistå i krigen i Syria. Ut fra et amerikansk synspunkt er anmodningen fornuftig. Norge har i generasjoner vært en av USAs nærmeste allierte og har vært lydhør overfor landets ønskemål. I krigen i Libya i 2011 utviste Norge seg som en særlig lojal og effektiv støttespiller. Norge påtok seg oppdrag som andre land vek unna og kunne påberope seg et høyt antall bombeslipp, også på tilfeldige mål, trolig med betydelige sivile tap. Overfor utenlandske medier betegnet Norges daværende statsminister krigsdeltakelsen som en nyttig erfaring, som en øvelse, underforstått med sikte på nye krigsoppdrag. I amerikanske øyne hadde nordmennene utmerket seg som dyktige og lydige krigere. Derfor er Norge et nærliggende valg i bestrebelsen på å finne partnere til krigføringen i Syria.
I et norsk perspektiv stiller saken seg annerledes. I 2011 lot Norge seg overtale eller lure til å delta i krigen i Libya. Avgjørelsen ble tatt på et blunk, trumfet gjennom av statsministeren på et syltynt beslutningsgrunnlag og med en beslutningsprosess som ikke er et demokrati verdig. Norge var med på å misbruke et FN-mandat med et defensivt siktemål, å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi, til en offensiv innsats for å fjerne regimet i Tripoli.
I ettertid fortoner deltakelsen i Libya-krigen seg som det verste utenrikspolitiske feilgrepet og den største dumheten begått av Norge som selvstendig nasjon. Datidens rødgrønne regjering har det direkte ansvaret, men et enstemmig storting var også medskyldig. Nå hersker en pinlig taushet. Politikerne ønsker intet oppgjør om saken og media tier stille. Ledetråden for regjeringen og Stortinget i 2011 var tiltroen til USA.
I denne saken var tiltroen var feil. Norge bør møte slike henvendelser med skepsis og selvstendig tenkning. Libya-krigen har hatt et katastrofalt utfall. Et diktatorisk regime som holdt orden og sikret forholdsvis gode levekår, er blitt erstattet av kaos, der ulike stammer og grupper bekjemper hverandre, med en sterk forverring av befolkningens leveår, og ikke minst en fremvekst av organisert terrorisme. Den islamske staten, IS, har fått fotfeste i landet og avleggere i nabolandene. Angrepet på Statoils anlegg i Algerie kan tilskrives regimeskiftet i Libya, der Norge er medansvarlig. Libya er blitt springbrett for en stor strøm av migranter til Europa. Dette var ikke hensikten, men Libya-krigen ble satt i gang uten analyse av risiko og konsekvenser. Den norske regjeringen brød seg ikke om slike detaljer og erstattet tenkning med tiltro til USA.
I dette århundret har USAs utenrikspolitikk overfor Midtøsten og Nord-Afrika vært en serie feilgrep. I Afghanistan er USA i krig på femtende året uten noen politisk løsning og mulighet for tilbaketrekking. Snart tretten år etter innmarsjen i Irak er landet i oppløsning, blant annet fordi den amerikanske okkupasjonsmakten bevisst ødela landets statsapparat. Iran har sterk innflytelse i de midtre og sørlige delene av landet. Den nordlige, kurdiske delen er i praksis selvstyrende. IS har kontroll over den vestlige delen og de nærliggende, østlige delene av Syria. Her er IS i ferd med å bygge opp en ny stat. Dersom den skulle befeste seg, vil den arabiske verden bli ytterligere oppsplittet, hvilket ville være i Israels og Tyrkias, kanskje også USAs interesse.
Ødeleggelsen av Irak har hatt skjebnesvangre virkninger for nabolandet Syria. For å bekjempe landets regime støttet USA flere islamistiske motstandsgrupper med penger og våpen, deriblant IS. USA bisto i overføring av våpen fra Libya til syriske islamister, også IS. I 2013 ville USA, sammen med Frankrike og Storbritannia bombe Syria. Det britiske parlamentet sa nei, og Russlands president Putin klarte å overtale president Obama til å avstå. Frankrike kunne ikke bombe alene. To år senere vil USA bombe det syriske regimets motstandere.
USAs utenrikspolitikk er preget av vingling og opportunisme, uten særlig konsistens eller innsikt, med betydelige innslag av tilfeldighet. Udugeligheten i USAs utenrikspolitikk skyldes både slett kjennskap til verden blant beslutningstakerne i Washington, ikke minst i Kongressen, og innflytelsen fra sterke særinteresser som rustningsindustrien og proisraelske grupper. Enkle, ideologisk baserte forestillinger er fremherskende, motforestillinger og kritikk ønskes ikke. Det er uvisst hvem som neste år velges til president i USA, og hvilke motstandere og hvilke bombemål vedkommende eventuelt vil velge seg; mange av kandidatemnene utviser mer krigslyst enn innsikt.
På denne bakgrunn er det risikofylt å følge USA i tykt og tynt. En deltakelse i krigen i Syria ville umiddelbart øke terrorfaren i Norge. Den 22. juli 2011, mens Norge kriget i Libya, kunne én person påføre landet store skader. Dette har neppe gått IS hus forbi. Etter den første bomben antok mange at det var en libysk gjengjeldelsesaksjon. I så fall ville datidens regjering og storting ha befunnet seg i et ganske uheldig lys. Norsk bombing av IS ville selvsagt oppfattes som en provokasjon og kunne anspore en gjengjeldelse, eventuelt utført av norske støttespillere, uten medvirkning av IS sentralt.
Kompleksiteten i konfliktbildet i Syria er et ytterligere argument mot å blande seg inn. I dag letter jagerfly fra våre to NATO-allierte Tyrkia og USA fra samme base, men de bomber hver sin fiende i Syria. Tyrkia bomber PYD, syriske kurdere, USA bomber IS, mens IS og PYD bekjemper hverandre. Tyrkia anser kurderne som hovedmotstanderen og kan derfor dra nytte av IS. Mangelfull grensekontroll har tillatt IS å selge olje til tyrkiske kunder og å motta islamister, våpen og penger. Det er tvilsomt om Tyrkia i dag virkelig ønsker å bekjempe IS. Også USAs innsats synes halvhjertet. Begge kan ha interesse av å holde konflikten gående så lenge det syriske regimet består og Russland er på banen.
Historisk er fremveksten av IS en følge av USAs okkupasjon av Irak i 2003. Dette ble ærlig innrømmet av den amerikanske generalen Michael Flynn i et intervju i det tyske ukemagasinet Der Spiegel. Han betegnet Irak-krigen som en stor dumhet, Libya-krigen likeledes. Det er flaut at norske politikere utviser mindre vilje til selvkritikk og en svakere moralsk ryggrad til å erkjenne sine feilgrep enn en amerikansk general. Ansvarsfraskrivelsen øker risikoen for gjentakelse. «Fredslandet» Norge bør snarest lovregulere adgangen til å gå til krig.