27-03-2017

Norge på sidelinja når historie skrives

Skal vi nå målet om en verden fri for atomvåpen, nytter det ikke å sette seg ned og vente på godvær. Vi må være villig til å gå foran. Det er det et flertall i FN gjør når de denne uka samles i New York for å starte arbeidet med et atomvåpenforbud. Norge, som i sin tid satte i gang prosessen, har bestemt seg for å boikotte.

I dag starter de historiske FN-forhandlingene om et atomvåpenforbud i New York. Det er et overveldende flertall for et forbud blant medlemslandene i FN. Men heller enn å støtte opp om forhandlingene, gjør Norges regjering det de kan for å undergrave, motarbeide og latterliggjøre prosessen. Da Norsk Folkehjelp i helga påpekte det problematiske i at Norge boikotter forbudsforhandlingene, svarte statssekretær Marit Berger Røsland med å kalle oss «direkte useriøse». Norges rolle i oppkjøringsfasen til forhandlingene har ellers vært å motarbeide prosessen mest mulig – skulder til skulder med atomvåpenstatene. Norge var det USA-allierte landet som var først ute med å varsle boikott av forhandlingene. Sverige på sin side har sagt ja til å delta, det samme gjør NATO-landet Nederland.

Det mest oppsiktsvekkende med Norges boikott er at den er så unødvendig. Norge deltar alltid i FN-forhandlinger om nye avtaler, uansett tema – så lenge det er snakk om en sak av en viss viktighet som angår oss. Norge har tradisjonelt vært en pådriver i det internasjonale nedrustningsarbeidet, og FN-prosessen for å forby atomvåpen er ironisk nok et direkte resultat av det såkalte humanitære initiativet, som startet med en konferanse i Oslo i 2013 under den forrige regjeringen. Hadde Norge deltatt i forhandlingene, ville vi hatt mulighet til å påvirke forbudsavtalens form og retning, noe som er viktig uavhengig av om vi ender opp med å undertegne avtalen eller ikke.

Utenriksminister Børge Brende har ved flere anledninger skapt et inntrykk av at multilaterale forhandlinger i FN om et forbud mot atomvåpen dreier seg om ensidig nedrustning. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle. Det er et utenkelig scenario at USA vil slutte seg til det framtidige forbudet mot atomvåpen og ruste ned ensidig. Forbudet vil imidlertid legge press på alle atomvåpenstater til å arbeide hardere for å oppnå enighet om gjensidig og balansert nedrustning, slik at de etter hvert sammen kan slutte seg til forbudet. Til og med USAs tidligere forsvarsminister William J. Perry har derfor ønsket FN-forhandlinger om et forbud velkommen.

Ikke i strid med forpliktelsene overfor NATO
Et av Regjeringen og Børge Brendes hovedargumenter mot å delta i forhandlingene er at et atomvåpenforbud vil være i strid med våre forpliktelser overfor NATO. Dette er en svært snever tolkning, for Atlanterhavspakten av 1949 nevner ikke atomvåpen med ett eneste ord. NATOs strategiske konsept sier riktignok at NATO vil forbli en kjernefysisk allianse så lenge det finnes atomvåpen i verden. Det betyr ikke at de enkelte medlemsland ikke har anledning til å være med på å fremforhandle et forbud mot atomvåpen. Tvert imot. Det strategiske konseptet sier nemlig også at NATO skal skape betingelser for en verden uten atomvåpen. Ved å boikotte forhandlingene mister vi nettopp muligheten til å sikre at forbudsavtalen er tilpasset våre interesser, herunder også NATO-forpliktelsene. Det kan også være verdt å minne om at det er USA, Storbritannia og Frankrike som har atomvåpen, ikke NATO.

Et politisk valg
Regjeringen bruker også flittig argumentet om at et forbud vil undergrave Ikkespredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT). Dette er skremselspropaganda som vi har hørt både fra utenriksminister Børge Brende og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg. I virkeligheten er det Solberg-regjeringens beslutning om å boikotte forbudsforhandlingene som undergraver Ikkespredningsavtalen. Artikkel VI i Ikkespredningsavtalen krever at alle stater forhandler i god tro om effektive tiltak for en snarlig stans i det kjernefysiske våpenkappløp og kjernefysisk nedrustning. Et forbud mot atomvåpen vil være et slikt effektivt tiltak.

Den største trusselen mot Ikkespredningsavtalen er atomvåpenstatenes modernisering av og fortsatte investering i atomvåpen, som strider med deres forpliktelse til å avskaffe sine lagre. Det at Norge fortsetter å belage seg på atomvåpen for vår egen sikkerhet er også en trussel mot Ikkespredningsavtalen. Vi må heller ikke glemme at Ikkespredningsavtalen i motsetning til NATOs strategiske konsept faktisk er et juridisk bindende dokument. For Norge er dette altså i realiteten kun et politisk valg om hva skal vi legge mest vekt på. Skal atomvåpenstatene i NATO få styre våre handlinger? Eller skal vi jobbe for en atomvåpenfri verden?

Norsk Folkehjelp mener at et forbud mot atomvåpen vil være et effektivt skritt for å stigmatisere atomvåpen, redusere deres legitimitet, hindre spredning og legge press på atomvåpenstatene til å gjennomføre gjensidige reduksjoner. Dette er det også fullt mulig for NATO-landet Norge å mene. Som pensjonert general Thomas Colin Archer har sagt: Lojalitet til NATO betyr ikke at vi ikke kan ha våre egne verdier, eller at vi ikke kan gjøre våre egne vurderinger av hva slags våpen som bør tillates under folkeretten. Samhold i NATO står heller ikke i motsetning til å utøve normativt lederskap og ta ansvar for å forme morgendagens NATO.

Bakvendtland
Utenriksminister Børge Brende sier at han vil jobbe for en verden fri for atomvåpen, men i motsetning til flertallet i FN mener han at et forbud mot atomvåpen må komme som en av de siste komponentene i nedrustningsarkitekturen, det vil si først når alle eller nesten alle atomvåpen er rustet ned. Atomvåpenstatene har satt en stopper for multilaterale forhandlinger om kjernefysisk nedrustning i over 20 år, og med det vanskelige internasjonale sikkerhetsklimaet vi nå står overfor er det ingen grunn til å tro at dette kommer til å endre seg med det første. Med Brendes tilnærming vil atomvåpen fortsette å være lovlige våpen i all overskuelig framtid, til en situasjon med global fred på magisk vis oppstår som gjør det mulig for atomvåpenstatene å kvitte seg med sine arsenaler. Dette er en resignert og risikabel tilnærming. Målet med et forbud mot atomvåpen er jo nettopp å skape forutsetninger for nedrustning, og dermed for fred.

Lover blir vedtatt for å endre en faktisk situasjon, ikke for å bekrefte at et problem har blitt løst. Alle andre våpenforbud i folkeretten, for eksempel forbudene mot kjemiske og biologiske våpen, har kommet på plass mens våpnene vitterlig fortsatt eksisterer og potensielt kan brukes. Forbudene er uunnværlige juridiske og politiske verktøy i en kontinuerlig prosess for å styrke normen mot bruk, hindre spredning og påskynde nedrustning. Ønsker man et rettslig bindende rammeverk for å sikre en verden fri for atomvåpen kan man ikke sette seg ned og vente på godvær, da må man være villig til å gå foran og etablere dette rammeverket. Det er det flertallet i FN nå endelig gjør.


Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!