Innlegget er skrevet sammen med Gunnar M. Ekeløve-Slydal, assisterende generalsekretær.
Helsingforskomiteen er kritisk til UDI og UNEs praksis i behandlingen av asylsøknader som kommer fra Tsjetsjenia. Situasjonen i den russiske del-republikken er fortsatt meget alvorlig i forhold til menneskerettighetene, med tortur, utenomrettslige henrettelser og forsvinninger som de alvorligste overgrepene. Ikke alle asylsøkere fra Nord-Kaukasus har behov for beskyttelse, men mange flere enn de som faktisk får beskyttelse risikerer forfølgelse hvis de blir sendt tilbake.
Russiske myndigheter er under et betydelig press for å hindre og oppklare terroranslag, slik som det forferdelige anslaget mot Domededova-flyplassen i Moskva i går. I 2010 var Russland rammet av over 200 større og mindre lignende angrep, de fleste i Nord-Kaukasus. Metodene russiske myndigheter bruker for å bekjempe terrorisme er dessverre ofte meget brutale. Etter større terroranslag opplever mange at det å ha kaukasisk utseende kan være nok til å komme i politiets fokus.
Helsingforskomiteen ba allerede i oktober 2010 justisminister Knut Storberget om å stoppe tvangsretur av tsjetsjenere, og å tilby dem å få sakene prøvd på nytt i UNE, slik søkere fra Sør-Somalia har fått.
Det er meget vanskelig å få gjennomslag for slike synspunkter i forhold til politiske myndigheter. UDI og UNE er heller ikke til å rikke i sin restriktive linje. Noen tall kan illustrere praksisen.
I 2008 behandlet UDI 1186 asylsøknader fra Russland, hvorav et stort flertall av søkerne kom fra Tsjetsjenia eller andre steder i Nord-Kaukasus. Av dem fikk 108 opphold på humanitært grunnlag, 16 fikk asyl mens 13 fikk beskyttelse på annet grunnlag. Til sammen fikk altså 137 av 1186 søkere opphold, eller 11,5 %. I 2009 var prosenten av de som fikk opphold 7, mens den i 2010 var 4,5.
Disse tallene gir ikke hele bildet siden noen av søkerne blir overført til andre land med hjemmel i Dublin II-forordningen og får sin søknad behandlet der. Andre trekker sin søknad eller faller bort av andre grunner. Avslagsprosenten for de søknadene som ikke er overført til andre land for de tre årene er henholdsvis 83, 86 og 87.
Den høye avslagsprosenten står i skarp kontrast til resolusjoner i Europarådets parlamentarikerforsamling og Europaparlamentet. Europarådet beskriver Tsjetsjenia som den verste menneskerettslige krisen i sitt mandatområde, preget av forsvinninger, drap, tortur og rettsløshet.
Europaparlamentet ba i en resolusjon fra 21. oktober 2010 EU-land om en ”bedre koordinert, sammenhengende og synlig politikk når det gjelder å beskytte nordkaukasiske flyktninger på europeisk jord, i samsvar med humanitære og menneskerettslige forpliktelser.”
En viktig del av bakgrunnen for resolusjonen er at praksisen i europeiske land er så ulik. Det grelleste eksemplet er fra 2007, da Slovakia ikke gav opphold til en eneste tsjetsjensk asylsøker mens Østerrike gav opphold til 90 % av dem. Norge er blant de restriktive landene, omtrent tre ganger strengere enn det europeiske gjennomsnittet.
En dom fra Oslo Byfogdembete fra 12. juli 2010 setter fingeren på et hovedproblem med behandlingen av asylsøknader fra tsjetsjenske asylsøkere. Saken dreier seg om mor og sønn, hvor UNE ikke ”har funnet noen del av deres forklaring troverdig og har av den grunn ikke vurdert de enkelte elementer i asylhistorien. Etter rettens oppfatning har nemnda da lagt feil faktum til grunn ved vedtaket [som var negativt]. Elementer i historien kunne ha blitt bekreftet av eksterne kilder før vedtaket ble fattet, eks. ved søk på internett”. Dommen er et sviende nederlag for UNE, og en gledelig oppreisning for de to som endelig ble trodd.
Dessverre er det svært få med avslag som får det privilegium å få sin sak opp i retten, fremlagt av en dyktig og dedikert advokat og med kompetente støttespillere som bidrar til at faktum i saken blir grundig belyst. For de aller flestes del ender historien med avslaget i UNE. Og det avslaget er ofte grunnet i tvil om søkerens troverdighet. Vedkommende har kanskje motsagt seg selv eller ikke vært presis nok.
Det er vel verdt å merke seg dommens kloke ord på dette punktet: ”De mindre uoverensstemmelsene mellom [mor og sønn] om tidspunkt på natten og antall menn som kom for å hente sønnen finner retten ikke å kunne tillegge så stor betydning i vurderingen av om historien er troverdig. Retten legger til grunn at evnen til å registrere eksakt antall personer og klokkeslett ikke er så lett i en situasjon hvor man opplever sterk frykt samt sover forut for hendelsen.”
Vårt inntrykk er at UDI og UNE stadig oftere viser til manglende troverdighet i sine avslag. Mens vedtak i 2008 kunne anføre eldre landinformasjon for å rettferdiggjøre avslag, har den nye landinformasjonen en mer alvorlig karakter, og forvaltningen faller da tilbake på manglende troverdighet for å opprettholde avslagsprosenten.
Praksisen i de tsjetsjenske sakene innebærer ikke bare at Norge sender folk hjem uten forsvarlig asylbehandling. Til syvende og sist kan dette også ramme Norges anseelse som et ansvarlig land i menneskerettighets- og flyktningsaker.