Debatt

Norge ligger ikke i Latin-Amerika

Det er tørke i jordbruket. Og i bladet Kapital.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det finnes noen sikre vårtegn i dette langstrakte landet. Ett er at bondeorganisasjoner og stat forhandler om årets jordbruksoppgjør. Et annet er at Kapital-redaktør Trygve Hegnar beveger seg ut på jordet. Denne våren er ikke noe unntak. Mens oppgjøret blåses i gang, og bønder frykter en reprise av fjoråret, da folk så livsgrunnlag tørke bort, rører Hegnar på seg igjen.

Kjernen denne gangen er et av de mer interessante forslagene i jordbruksdebatten, et forslag som potensielt har langt mer sprengkraft i seg enn jordbruksoppgjøret. Med Per Olaf Lundteigen i spissen har et knippe politikere fra Senterpartiet foreslått at selvforsyningsgraden for mat skal økes til minst 50 prosent innen 2026. Eller for å si det på en annen måte: Innen da skal minst halvparten av den maten vi spiser være produsert på norske ressurser. Sprengkraften ligger i hvordan det defineres. I forslaget snakkes det ikke bare om selvforsyningsgrad, det understrekes av det skal være «korrigert for import av fôr». Det kan høres teknisk ut, men berører et av de store problemene i norsk jordbruk.

Det er ikke noe mål at alt vi spiser i Norge skal produseres her. Alle forstår at det ikke er noe poeng for norsk jordbruk å satse på produksjon av ananas eller kaffe. Det må importeres. Men det er ingen grunn til at graslandet Norge skal importere melk. Det er bred enighet i Norge om at vi skal produsere det vi har «naturgitte forutsetninger» for, det er en del av samfunnsoppdraget. Og det er et uttalt politisk mål at vi skal være mest mulig selvforsynte med mat. Til tross for dette har importen økt. Arealer har gått ut av drift. Husdyrproduksjonen er blitt stadig mer avhengig av importert fôr. Slik svekkes selvforsyningen.

Offisielt opereres det allerede med en selvforsyningsgrad for mat produsert i jordbruket som de siste årene har ligget rundt 50 prosent. Korrigert for fôrråvarer har den ligget rundt ti prosentpoeng lavere. I fjor var den på grunn av tørken enda lavere, da falt den til nærmere 30 prosent. Å påpeke at den i et normalår nå ligger nærmer 40 prosent får det til å rykke i Trygve Hegnar. I en kommentar i siste nummer av bladet Kapital beskriver han det som «forvirrende og tøvete» og hevder at «bøndene» har «innført en finurlig måte å regne på, som skal få selvforsyningsgraden til å se lavere ut enn den er». Hvis noe kan betegnes som finurlig her er det Hegnars argumentasjon. Dette er ikke noe bøndene «har innført». At det skal korrigeres for importert fôr har vært et sentralt krav i en årrekke. Da Stortinget behandlet den siste stortingsmeldingen om jordbruket skrev komitemedlemmene fra SV, Ap, Sp og KrF at selvforsyningsgrad korrigert for import av fôr må være resultatmål for en matproduksjon på norske ressurser. Dette i motsetning til regjeringen, som i meldingen skriver det motsatte, nemlig at dette ikke må være et resultatmål.

Hegnar bruker selv produksjonen av kylling som eksempel. Han viser til at hvis Norge har en offisiell selvforsyningsgrad for kylling på 100 prosent faller denne dramatisk når det korrigeres for det importerte fôret som brukes i kyllingproduksjonen. Det er helt riktig, og eksempelet er faktisk ganske godt. Der Hegnar tar feil er når han karakteriserer dette som «talltriksing, som knapt noen utenfor landbruket forstår». Hvis noe kan betegnes som talltriksing her er det snarere en beregning som ikke forholder seg til at kyllingproduksjonen er avhengig av importert soya fra Brasil. Virkeligheten sminkes når statistikken ikke korrigeres for denne importen. Hegnar mener forøvrig at «det kunstige tallet 40 prosent bør ned» og argumenterer blant annet med overproduksjonen i jordbruket. Ja, overproduksjon er et stort problem, men her sauses ting sammen. Det er mulig å øke selvforsyningsgraden korrigert for importert fôr og samtidig få bukt med overproduksjon. Det er et spørsmål om politikk.

For å få et best mulig bilde av hvordan det står til med selvforsyningen, burde det være selvsagt å korrigere disse tallene. Det har konsekvenser for den politikken som føres, og det er her den potensielle sprengkraften ligger i det forslaget som nå er fremmet for Stortinget. Om den korrigerte selvforsyningsgraden skal opp fra 40 til 50 prosent må det gjøres noe grunnleggende med avhengigheten av importert fôr. Da kan det ikke være mer lønnsomt å produsere på dette fôret enn på egne ressurser. Det er forøvrig interessant at dette kommer fra Sp. De siste tiårene er produksjonen blitt konsentrert til stadig færre og større bruk. Beiteandelen har gått ned, kraftfôrforbruket har gått opp. Dette har også skjedd på Senterpartiets vakt. De har administrert den samme sentraliserende politikken. Nå vil de altså at det ferske forslaget skal utgjøre en felles rødgrønn plattform foran stortingsvalget i 2021.

Det avgjørende er hvordan det følges opp. Politiske mål er ikke så interessante i seg selv, om de ikke følges opp med konkret politikk.

Mer fra: Debatt