Med den pågående konflikten i Mali har det oppstått spekulasjoner rundt et eventuelt militært bidrag fra Norge. Det har fra politisk hold blitt fastslått at dette bare vil bli aktuelt dersom EU kommer med en forespørsel. Norge har tidligere deltatt aktivt i EUs militære operasjoner og er det tredjelandet som har bidratt til flest utenlandsoperasjoner i regi av EU.
I 2004 ble det inngått en rammeavtale som regulerer Norges deltakelse i EUs krisehåndteringsoppgaver. Rammeavtalen tar for seg vilkår for mulig fremtidig deltakelse. Norge har ingen forpliktelse til å delta, allikevel har vi valgt å delta flest ganger av tredjepartslandene i disse operasjonene. En av de militære operasjonene Norge har valgt å delta i, var i 2009- 2010 i Adenbukta. Norge deltok i Adenbukta med en fregatt og et mannskap på mellom 150 – 155 personer. Regningen for dette bidraget endte på 182 millioner norske kroner.
Siden Norge ikke er medlem av EU, tar vi heller ikke del i EUs felles sikkerhets – og forsvarspolitikk, hvor de jobber aktivt med å styrke og utvikle sine militære ressurser. Vi har dermed ingen muligheter til å forme hvordan de fremtidige politiske planene for EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk skal se ut og heller ikke hvilke prioriteringer som blir gjort.
Ikke bare deltar vi med personell i operasjoner i regi av EU, men store mengder våpen blir også eksportert til EU-land. I Norge vet vi ikke nødvendigvis hva disse våpnene skal benyttes til eller om de skal selges videre til andre land. Det vil si at vi antakelig også indirekte deltar i flere EU-operasjoner enn det vi aner. At EU-landene samlet rapporterte å ha innvilget 808 lisenser for krigsmaterielleksport til Israel i 2010, bør være nok til å tenne varsellampene hos de fleste.
Intra community trade (ICT) - direktivet som trådde i kraft 30.juni 2012 skal gjøre det enklere for EU og EØS–land å levere forsvarsrelaterte varer. Bedrifter skal kunne importere og eksportere forsvarsrelaterte varer seg imellom uten å måtte søke om lisens ved hvert enkelt kjøp og salg, så lenge de allerede har en godkjent lisens for å gjøre dette. Praksisen for å innvilge søknad om lisens er i EU tillagt nasjonalstatens suverenitet. Variasjon i kriterier og krav til bedriften vil dermed variere fra land til land. Heretter vil det også bli opp til bedriften å sørge for rapportering av eksport av våpen i etterkant av salget. Dette åpner for at våpen og ammunisjon enkelt kan flyttes til land der hvor lovgivningen er langt mer liberal og ikke blir gjort til gjenstand for den strenge oppfølgingen andre land har krever.
Man kan ikke kontrollere hvem som spiser norsk laks eller hva som skjer når folk drikker norsk aquavit, men det tar som regel ikke livet av noen. Konsekvenser av militære operasjoner og utstrakt våpenhandel, derimot, er ofte spørsmål knyttet til liv og død. Derfor bør vi ha mye strengere kontroll på våpeneksport og ha en faktisk oversikt over hvor våpnene ender opp. Et minstekrav bør ihvertfall være å ha garantier for hvor de ikke bør havne. På samme måte er det uforståelig at Norge skal støtte militære operasjoner i regi av EU når vi ikke har medbestemmelse og bidrar i planleggingen av disse. Ettersom konsekvensene av våpenhandel og militære bidrag kan være så fatale bør Stortinget snarest sette disse spørsmålene på dagsorden.