Debatt

Norge driver hasardspill

Miljørisikoen ved oljevirksomhet i så utsatte farvann som Barentshavet Nord er bare en flik av problemkomplekset Norge her kan stå overfor.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når olje- og energiminister Terje Søviknes nå tar til orde for å legge potensielle områder i Barentshavet Nord til konsekvensutredning og senere oljeutvinning, gir han seg ut i et internasjonalt hasardspill som ingen i dag vet hvor vil ende.

Hittil har de negative reaksjonene kommet fra organisasjoner som, forutsigbart nok, bygger sin eksistensberettigelse på motstand mot denne type inngrep i miljøet. Men miljørisikoen ved oljevirksomhet i så utsatte farvann som Barentshavet Nord er bare en flik av problemkomplekset Norge her kan stå overfor.

Svalbardtraktaten er i all sin blanding av juridisk blomsterspråk («Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett») og detaljert snusfornuft (jaktrett «i nærheten av boliger, hus, magasiner» osv.) et dokument med internasjonalt ankerfeste. Den er en del av folkeretten. Siden inngåelsen i Paris i 1920 har traktaten ikke blitt endret. Og bare for å fastslå noen sentrale punkter:

1. Norge har «høihetsrett». Det innebærer at Norge vedtar og iverksetter de lovene som gjelder Svalbard og territorialfarvannene (ut til 4 nautiske mil).

2. Men «høihetsretten» er innskrenket i den forstand at Norge ikke kan forskjellsbehandle borgere fra signaturmaktene (langt over 40 stater). Selv om Norge regulerer virksomheten på Svalbard med egne lover, skal alle behandles likt.

3. Norge kan i prinsippet ikke skattlegge virksomhet og personer på Svalbard med større beløp enn det som kreves av utgifter til administrasjon av øygruppen (artikkel 8).

Med det nye havrettsregimet som ble gjennomført på 1970- og 1980-tallet ble Svalbards status stående uforandret, i første rekke når det gjelder sokkelen utenfor territorialgrensen på 4 nautiske mil. Det finnes ingen dokumenter eller paragrafer som tilsier at sokkelen utenfor territorialfarvannet legges inn under traktaten, og heller ikke det motsatte. Man står derfor i en spissfindig folkerettslig situasjon, der disse spørsmålene er gjenstand for fortolkning både i lys av Svalbardtraktatens intensjoner og det nye havrettslige regimet der fremfor alt sammenhengende kontinentalsokler utenfor kyststatene har en spesiell stilling.

Norge hevder med full styrke at Svalbardtraktaten bare gjelder tørt land og territorialfarvann, ikke sokkelen i Svalbardsonen. Norge har også klargjort at det finnes en sammenhengende norsk sokkel fra kysten av Finnmark og Troms og opp til dyphavet nord for Svalbard.

Det hefter bare en eneste hake ved definisjonen av sokkelen som helnorsk: Det er bare Norge som internasjonalt hevder dette. En rekke andre land har med varierende styrke hatt reservasjoner mot Norges oppfatning. Men samtidig har ingen av disse landene gått til det skritt å utfordre det norske standpunktet ved den internasjonale domstol i Haag. Mye tyder på at det norske standpunktet strengt folkerettslig står relativt sterkt, sterkt nok til at det vil være uklokt uten videre å utfordre det ved en folkerettslig bindende domskjennelse. Etter over 30 år med reservasjoner fra andre land har ingen av dem brakt saken inn for domstolen.

Samtidig finnes ingen garanti for at en kjennelse vil gå Norges vei. Muligheten for at Norge vil kunne lide nederlag er også til stede. Da teller det lite at oljeministeren i kjepphøy stil sier at Svalbardsokkelen er underlagt norsk suverenitet, uten Svalbardtraktatens begrensninger.

Derfor er åpningen av Barentshavet Nord for oljevirksomhet et like stort spill med folkeretten som med miljøet. Hittil har fisk og krabber vært stridstema, alvorlig nok, men uten rettslige konsekvenser. Oljevirksomhet kan nettopp være den snubletråden som utløser en prosess i Haag. Alle signaturmaktene vil da ha retten til å gjøre gjeldende at de vil ha samme adgang som Norge til å delta. Hvor sterkt står Norge da, ikke bare overfor stormakter som USA, Russland, Storbritannia og en rekke andre, men også våre nærmeste naboland Sverige og Danmark? Muligens sterkt nok, og Norge har særdeles dyktige folkerettseksperter til å prosedere det norske syn ved domstolen, men det finnes ingen garantier.

Skulle Norge i en slik situasjon oppleve at Svalbardsokkelen defineres som en del av traktaten, er man virkelig ute å kjøre. Den samme traktaten begrenser nemlig «eksportavgifter» og skatter i en grad som reelt fritar oljeselskaper fra skatt. De enorme milliardinntektene som oljeministeren forespeiler det norske samfunn arter seg i denne sammenheng som Donald-penger uten verdi og nytte.

Dette er det internasjonale hasardspill som en fagstatsråd i den norske regjeringen nå ønsker å sette i gang. Både folkerettslig, miljømessig og økonomisk risikerer vi i verste fall å havne i et Klondyke der internasjonale oljegiganter sitter igjen med enorme fortjenester mens miljøet og Norge sitter med Svarteper.

Hittil har Norge sittet på vinnersiden i havretten. Kanskje gjør vi det fortsatt, men det er et kanskje. Står Regjeringen samlet bak oljeministeren? Hvilke betenkninger fra Utenriksdepartementets Rettsavdeling ligger til grunn for oljestatsrådens bombastiske uttalelser om norsk suverenitet?

Dersom Norge skal unngå å utfordre andre signaturmakter ved en arrogant og egensindig opptreden, bør planene om oljevirksomhet i Barentshavet Nord legges til side, stille og rolig, uten proklamasjoner. Det finnes meget sterke miljømessige argumenter for å frede dette området. En fredning vil bli internasjonalt respektert, fordi fredningsbestemmelser kan treffes både etter norsk lov og, for den saks skyld, Svalbardtraktaten. Der er det ingen tvil om jurisdiksjonen.

Dessuten: Oljevirksomhet vil i et fremtidsperspektiv alltid arte seg som en historisk parentes. Fiskeriene vil være der alltid.

Mer fra: Debatt