Argumentene for at Norge skal slutte seg til EUs energibyrå ACER er i korthet at en harmonisering av reglene for overføring av elektrisitet vil være nyttig for utnyttelsen av norsk vannkraft. I et intervju i Morgenbladet den 2. februar hevder saksordfører Espen Barth Eide at saken (nesten) bare dreier seg om en videreføring av det samarbeidet som har vært praktisert i Norden i mange tiår. Han legger til at enklere regler for kjøp og salg av strøm over landegrensene vil være viktig for å fremme fornybar energi i Europa. Ambisjonen er altså energipolitisk og klimapolitisk. Det nordiske kraftsamarbeidet har aldri hatt energipolitiske mål. Finsk og svensk kjernekraft har vært utvekslet med norsk vannkraft og dansk kull- og vindkraft.
I forhold til EUs energibehov representerer norsk vannkraft en enorm ressurs og en stor verdi. I 2016 sto Norge for 27 prosent av Europas (Tyrkia unntatt) generering av vannkraft. Fordi vannkraften er billig og fleksibel kan den balansere ustadig solkraft og vindkraft, slik Barth Eide påpeker. Spørsmålet er på hvilke betingelser samarbeidet skal skje.
EU har et dynamisk byråkrati som tilegner seg stadig mer myndighet på stadig flere områder. Risikoen for Norge er at en harmonisering av handelen med kraft bare er et første steg mot en samordning av produksjon og bruk. I dagens EU har hvert enkelt medlemsland myndighet over sin egen energisektor, slik at samordning over landegrensene er vanskelig. EU har derimot myndighet over kraftlinjer og rørledninger fra tredje land, som Norge og Russland. Brussel har større myndighet over gass- og krafteksporten fra Norge enn over gass- og krafthandelen i Frankrike og Tyskland, hvilket legger hindringer for transitt av norsk gass til Italia og Spania.
EUs energiunion bidrar neppe til løse grunnleggende energipolitiske problemer. Europa har i dag verdens høyeste strømpriser, til ulempe for konkurranseevnen og sysselsettingen. EUs svarte samvittighet heter kull, som i 2016 sto for 26 prosent av kraftgenereringen, men 80 prosent av sektorens utslipp av CO2. Norsk naturgass kunne være et godt alternativ.
Tyskland er den store synderen. Ved utgangen av 2015 hadde Energiewende allerede kostet €150 milliarder, uten investeringer i nettet. Ved utgangen av 2025 vil kostnadene trolig nå €520 milliarder, €25.000 for en familie på fire. I 2016 var utslippene av CO2 høyere enn i 2009 og bare 10 prosent lavere enn i 2000. Kull står for 40 prosent av kraftgenereringen, derav en fjerdedel brunkull.
Storbritannia er motstykket. En minstepris på karbon og en satsing på (norsk) naturgass har senket kullets andel i kraftgenereringen fra 66 prosent i 1990 til ingenting i dag. Siden 2000 er utslippene av CO2 senket med 28 prosent.
Argumentet om at Norge skal bidra til å redde Europa fra klimakrise har vært fremført i samband med forslaget om å privatisere Statkraft, fordi selskapet angivelig er uvanlig dyktig på vindkraft. Selskapets prosjekter i utlandet har i stort monn vært tapsbringende.
Norges erfaringer er at det er klokt å verne om selvråderetten og statlig kontroll med ressursene. Embetsverk og politikere med helhetssyn og strategisk visjon kunne for ett hundre år siden sikre vannkraften. Femti år senere ble oljen sikret. Under statlig kontroll kunne Norge bygge opp en av verdens største oljeindustrier, og utvilsomt den beste målt ved helse, miljø og sikkerhet.
Privatiseringen av Statoil har derimot ikke vært vellykket. Selskapets egne tall viser at det siden børsnoteringen i 2001 har finansiert tap i utlandet med god inntjening på norsk sokkel. Fra 2001 til 2016 investerte Statoil i leting og utvinning 483 milliarder kroner på norsk sokkel, 576 milliarder i utlandet. Det samlede driftsresultatet før skatt var i Norge 1.474 milliarder kroner, i utlandet 19 milliarder kroner. På grunn av skattegjeld var resultatet i utlandet etter skatt minus 67 milliarder kroner.
Også i forvaltningen av oljepengene har statlig kontroll vært vellykket. Fra 1992 til 2016 har staten tilført Oljefondet til sammen 3720 milliarder kroner. Ved utgangen av 2016 var markedsverdien 7510 milliarder kroner, en fordobling av statens innskudd. I Tyskland er utenlandsformuen betydelig mindre, 1600 milliarder dollar, enn det samlede betalingsoverskuddet på 2600 milliarder dollar siden årtusenskiftet. Ett tusen milliarder dollar er gått tapt, størstedelen under finanskrisen i USA og i Sør-Europa. I Tyskland står private foretak for mesteparten av investeringene i utlandet; store industriselskap og banker har til tider tatt en høy risiko og lidd store tap. Det norske fondet har tatt lavere risiko og har klart seg bedre, hittil. Sammenligningen antyder at kapitalforvaltningen på statlige norske hender har vært bedre enn på private tyske hender; risikoen har vært lavere og avkastningen høyere.
Lærdommen burde være klar, også for Arbeiderpartiet: det er lurt å ha kontroll med ressursene.